Selvhjelp Norge og samarbeidspartnere har bidratt til oppstart av digitale grupper under pandemien. Her får du noen tips til hvordan det kan gjøres.
Illustrasjonsfoto: Depositphotos
Delta i en digital gruppe?
Mange vil finne det rart i starten. Noen vil kvie seg for de tekniske utfordringene og muligheten til å lese kroppsspråk er redusert, mens andre synes at dette er et godt alternativ til fysiske møter. Det beste rådet vi har er å bruke god tid på å prøve og øve slik at alle blir trygge i situasjonen. Gruppa skal ikke være en prestasjonsarena for teknisk kompetanse, men et sted der det er lov til å prøve seg frem. Kanskje har du et familiemedlem eller en venn som kan hjelpe deg?
En fordel med digitale grupper er at det ikke spiller noen rolle hvor man bor, internettet rekker over alt.
LINK Oslo, LINK Bergen og omegn, LINK Vestfold og Telemark starter digitale selvhjelpsgrupper. Ta kontakt om du tenker at det kan være noe for deg. LINK Oslo holder informasjonsmøter for dem som melder seg interessert i å gå i gruppe. Der du kan delta uforpliktende og gjøre en endelig vurdering etterpå.
Angstringen starter også digitale grupper. Her kan du se et webinar fra Angstringen som oppsummerer flott om selvhjelp og forteller om erfaringer med videogrupper.
Usikker på organisering og oppstart av digitale selvhjelpsgrupper?
Representerer du et kontaktpunkt eller en aktør som ønsker å starte digitale selvhjelpgrupper, men er usikker på hvordan? Ta kontakt med ditt distriktskontor som kan hjelpe deg med praktiske råd og mental støtte.
Fysiske og digitale selvhjelpgrupper er i prinsippet akkurat det samme, men det er noen ting man bør være ekstra oppmerksom på når man ikke sitter i samme rom. Her er noen Tips til organisering av et digitalt møte.
Bli enige om å finne den medieplattformen som passer dere best å kommunisere på og finn ut om du vil bruke telefon, pad, PC eller Mac, se forslag her. Om mulig, velg den løsningen som kan vise alle deltakerne på skjermen. Ellers er det lett å bli anonym i fellesskapet.
Sett av tid til testing på de første møtene slik at alle får det slik det skal være med lyd og bilde. Det er lett å bli stresset om teknikken ikke fungerer, særlig for dem dette er nytt for. Vær raus med hverandre og gi ikke opp!
Sett deg et sted i huset der du har god internettdekning for å redusere problemer med overføring av lyd og bilde.
Sørg for godt lys. Ikke motlys, men gjerne der det er lys mot ansiktet og bakgrunnen er litt mørkere.
Pass på at det er rolig rundt deg med minst mulig forstyrrelser og bakgrunnsstøy. Taushetsplikten er viktig i en selvhjelpsgruppe. Husk å ivareta den også når du er i hus med flere. Du må sørge for at ingen andre i husstanden kan høre hva de andre i gruppa sier. Et tips er å bruke ørepropper eller høretelefoner slik at bare du selv hører samtalen.
Praktisk
Hvis du bruker telefon eller nettbrett bør de stå i ro. Sett den gjerne inntil noe. Det er lett å bli distrahert når bildet beveger seg.
Koble deg opp i tide! Det kan fort gå minutter dersom det oppstår tekniske problemer.
Bli enige om hvordan dere ønsker møtet gjennomført. Mange opplever det mer anstrengende å sitte i nettmøter enn i et fysisk møterom. 40-45 minutter kan være passende lengde. Ta en god pause for en eventuell runde nummer to.
Unngå å forlate samtalen eller snakke med andre under møtet. Det oppleves forstyrrende for de andre deltakerne.
Spis middagen før møtet og spar røyken til pausen.
Samtalen
Bli enig om hvordan dere skal ta ordet. Det er viktig at alle får en plass i møtet. Kan dere gi et tegn, rekke opp hånden eller liknende dersom ikke løsningen dere bruker har en slik innebygget funksjon.
Prinsipper for samtalen dere allerede bruker i gruppa er like viktig nå som før. Gå gjerne igjennom dem på nytt.
https://www.selvhjelp.no/wp-content/uploads/2022/03/Depositphotos_430290334_l-2015.jpg12521999Hilde Nøkleberghttps://www.selvhjelp.no/wp-content/uploads/2022/03/4R_SelvhjelpNorge_horisonalt_farge_kvittxt_tolinjer_RGB.svgHilde Nøkleberg2020-12-08 11:38:002023-06-07 14:00:24Tips til organisering av et digitalt møte
Selvhjelpsgrupper kan organiseres på flere måter. Her har vi sett på hvordan det kan gjøres digitalt, og gir deg noen forslag til hvordan du praktisk får det til.
Forskjellige digitale løsninger
Det finnes mange verktøy for digital kommunikasjon mellom mennesker. Vi i Selvhjelp Norge er ikke eksperter på området, men kan foreslå noen muligheter slik at det blir enklere for deg å velge.
Det er selvsagt fremdeles mulig å bruke telefon eller Skype etc. uten bilde. Dette kan fungere fint, særlig for dem som kjenner hverandre fra før, men da går vi samtidig glipp av viktig informasjon gjennom ansiktsuttrykk og kroppsspråk.
Vi har sett etter verktøy som bruker kamera og lyd og …
som er gratis – det skal ikke koste noe å gå i en selvhjelpsgruppe.
der alle deltakere kan synes på skjermen samtidig. Det er viktig at alle ser hverandre. Mange løsninger viser bare fire samtidige bilder av deltakerne på skjermen. De som «er til overs» og ikke synes, blir ikke visuelle på skjermen før de sier noe og blir da byttet ut med en annen person som så blir «usynlig».
som helst kan brukes på flere plattformer: telefon (Android og IOS/Apple), pad og datamaskin (PC/Mac). Man får størst bilder på en PC/Mac-skjerm. Det gir mer følelse av tilstedeværelse enn mange små bilder av folk. Men om deltakerne bare har telefon, så må det også være en mulighet.
de tekniske vurderingene er gjort i april 2020. Slike ting endrer seg fort så det er sannsynlig at noe er forskjellig fra vår beskrivelse.
Her er våre forslag
Disse tre
foreslåtte verktøyene er alle gratis (med noen begrensninger), kan ha
nok samtidige deltakere i møtet for en selvhjelpsgruppe, viser flere enn
fire personer samtidig og kjøres på flere plattformer. Forslagene står
i uprioritert rekkefølge.
Facebook
Messenger gruppechat
Du kan bruke Messenger selv om du ikke har en bruker på Facebook (må laste ned APP på telefonen). Bruk helst nettleser Crome eller Firefox (Safari fungerer ikke med kamera på denne løsningen).
Jitsi meet
Har også en
funksjon «rekk opp hånden», der du kan signalisere at du ber om
ordet. Det kan være praktisk. Bruk Google Chrome nettleser på PC og Mac
(Internet explorer fungerer ikke).
Zoom
Dette er et
verktøy veldig mange bruker om dagen. Mange har tilgang til full versjon
gjennom jobb. Zoom har også en rekk
opp hånden-funksjon som er fin til å signalisere at du vil si noe. Gratisversjonen
tillater et møte på opptil 40 minutter. Dette kan være en ulempe, men det er
fullt mulig å sette opp et nytt møte på 40 minutter. I praksis kan dette være
helt gjennomførbart, da det er mange erfaringer på at det er slitsomt å sitte i
nettmøter lenge ad gangen. Der vi ellers anbefaler en pause i løpet av de to
timene selvhjelpsgruppa møtes, kan den tas etter 40 minutter og deretter sette
opp en runde til på 40 minutter.
Sikkerhet og personvern
Forslagene må ses på som det det er – nemlig forslag. Selvhjelp Norge kan ikke gå god for løsningene utover det vi vet som vanlige brukere, og det vi leser på leverandørenes hjemmesider.
Alle de tre løsningene vi foreslår ivaretar ifølge leverandørene sikkerhet i kommunikasjonen, se nettsidene til leverandørene.
NB: Etter at vår artikkel ble publisert har Zoom fått mye kritikk for manglende sikkerhet i løsningen. Les DinSides artikkel fra 3. april 2020 om dette der vi henter følgende sitat: – For de de fleste vanlige brukere, som ikke har ende-til-ende-kryptering som krav, vil det ikke være problematisk å bruke tjenesten, sier seniorrådgiver i NorSIS Vidar Sandland til NRK.
Kom i gang
Her finner du noen korte beskrivelser på hvordan du kan sette opp, invitere og delta i nettmøter, samt lenker til leverandørenes nettsider.
Flere løsninger?
Her er noen flere løsninger vi har vært innom, men som vi, på bakgrunn av kriteriene over, har valgt å ikke foreslå for selvhjelpsgrupper:
Skype, Teams og WhatsApp er alle gratis og kan brukes på alle plattformer. Løsninger som fungerer fint, men bare viser et begrenset antall deltakere på skjermen samtidig.
FaceTime: enkelt og funksjonelt. Fungerer bare på Apple-produkter.
SnapChat – kun på telefon, viser mange bilder samtidig.
Andre løsninger: Discord (kjent plattform for gamere og unge brukere), Slack, Hang over, Houseparty.
Partnerskap med fylkeskommunen har gitt LINK-prosjektet vind i seilene: Vestfold og Telemark Fylkeskommune har bevilget en million kroner, fordelt over 4 år, til etablering av et LINK Vestfold og Telemark.
Et partnerskap av 7 organisasjoner har søkt penger og fått en tildeling som gjør at arbeidet med etablering av et LINK i fylket har fått fart. Dette blir LINK-senter nummer fire i Norge.
Partnerskapets deltakere er A-Larm, Norske kvinners sanitetsforening/NKS, Mental Helse, Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse/LPP, Landsforeningen Nyreforeningen og transplanterte pasienter/LNT, Spiseforstyrrelsesforeningen/SPISFO og Selvhjelp Norges distriktskontor for Vestfold og Telemark og Buskerud i Viken.
LINK Vestfold og Telemark er nummer fire i rekken av LINK-sentre. Sentrene er lokalt forankret og finansiert, men samarbeider og deler erfaringer om selvhjelpsarbeid.
Nøytral møteplass
LINK
Vestfold og Telemark skal være en nøytral (problem- og livssituasjonsuavhengig)
møteplass der mennesker kan ta kontakt når de ønsker å delta i en
selvhjelpsgruppe – en arena for praktisk selvhjelpsarbeid og samhandling med
frivilligheten, det offentlige og andre relevante aktører.
LINK-prosjektet
er et praktisk selvhjelpsted der koordinering og igangsetting av selvhjelpsgrupper
skal styrke lokal forankring av selvhjelpsarbeidet i regionen, og forsterke likepersons-
og selvhjelpsarbeidet som allerede pågår i organisasjonene og samarbeidet med
frivilligheten for øvrig.
Målgruppene
for tiltaket er primært den voksne befolkningen i Vestfold og Telemark som står
i ulike utfordringer og livsproblemer i sin hverdag.
Midlene kommer
fra Fylkeskommunens folkehelsesatsning på psykisk helse for å motvirke sosiale
forskjeller. Prosjektet er et partnerskap mellom Fylkeskommunen og
frivilligheten.
Fylkeskommunen
har et eget nettverk for folkehelse. Selvhjelp Norges distriktskontor har gode
samarbeidspartnere i organisasjoner som satser på selvhjelp, gode møteplasser
og annet likepersonarbeid for ulike målgrupper.
Hvordan?
Det arbeides
for å etablere en prosjektorganisasjon som skal ha administrativt og faglig
ansvar for prosjektet. Det er et mål om å skaffe finansiering til å dekke to
stillinger. Det er allerede en søknad inne hos Fylkesmannen om satsning mot
seniorer. Målet er å etablere selvhjelpsgrupper og dele erfaringer og spre informasjon
så folk i fylket får vite om muligheten til å bli med i
selvhjelpsorganisasjoner, delta i nettverk på tvers av organisasjonene og
grupper for ulike livsproblemer.
Hva ønsker fylkeskommunen?
Fylkeskommunen
vil at alle prosjektene (13 til sammen) som har fått partnerskapsmidler skal inngå
i et nettverk. Sist i oktober ble det arrangert et partnerskapsmøte der
samtlige organisasjoner som ble tildelt midler var invitert for å presentere
sitt prosjekt. Sammen med distriktsleder Selvhjelp Norge, Anne Grete Tandberg var
Sondre Otervik i A-Larm med og presenterte prosjektet på vegne av eierorganisasjonene.
Det ble også formidlet et ønske fra
organisasjonene om å styrke nettverket av frivillighet i dette møte.
Vi ønsker kraft og fart i selvhjelpsarbeidet!
Vår bærende
idé i prosjektet er samskaping på tvers av innbyggere, organisasjoner, privat-
og offentlig sektor om å ta selvhjelp i bruk. Vi er alle utsatte og sårbare.
Sårbarheten kan bli vår styrke når vi våger den gjensidige hjelpen. Erfaringer
kan deles!
Partnerskapet LINK Vestfold og Telemark inviterer alle organisasjoner og aktører, frivillig, privat og offentlig til å delta for å få ende større kraft til arbeidet!
Ta kontakt med
Selvhjelp
Norges distriktskontor om du vil være med som frivillig, som organisasjon
eller som privat eller offentlig aktør for å få selvhjelp til i praksis.
Tidlig i november møttes over 40 personer fra Østlandet for å dele erfaringer og styrke samarbeid – for å sammen kunne hjelpe flere.
Det er så godt å vite at Covid-19 ikke stopper engasjement. Vi var så heldige å ha representanter fra både kommuner og organisasjoner, i tillegg til privatpersoner, på den digitale samlingen vår. Målet var tydelig.
– Vi som er samlet her bruker kanskje ulike begreper, som livsmestring, folkehelse, wellbeing eller arbeid med bærekraftig utvikling. Uansett er vi her fordi vi ønsker å utgjøre en forskjell, sa Hege Levidatter Hansen. Hun er daglig leder i Selvhjelp Norge.
– For meg er selvhjelp en livsfilosofi som gir meg, og oss, mulighet til å aktivt jobbe med mine, og dine, og våre utfordringer og livsmønstre. Det er for meg en forståelse av å ta et aktivt valg og jobbe med å stadig utvikle meg selv. For vi lever livene våre i ulike kontekster, og med ulike utfordringer, og livet skjer, og det vi har felles er at den viktigste aktøren som vi kan påvirke er oss selv, la Hege til.
Selvhjelp=wellbeing
– Selvhjelp skjer overalt, både alene og i grupper. Ofte uten at det er definert som et sted der vi jobber med oss selv og egen utvikling. Jeg har blant annet vært med i det som kan sees på som selvhjelpsgrupper uten å tenke over det, i samtaler på sykehus og rehabilitering, eller med venninner. Felles for samtalene er at det er rom for å dele tanker og følelser med mennesker som vil meg vel, sa Trine D.Mossin, som inspirerte deltakerne til å dele erfaringer om hva selvhjelp kan være, i en av tre gruppeoppgaver.
Det kom mange gode svar på hva en kan gjøre for å mestre livet bedre.
– Selvhjelp er å sette og synliggjøre grenser, likepersonsarbeid, være snillere med seg selv, forstå at en må ta hensyn til seg selv før kanskje andre som man er glad i, akseptere at man er der man er, være åpen for ulike løsninger, sa Rune Lundquist. Han er erfaringskonsulent i Regional ressursbase, Sagatun Brukerstyrt Senter på Hamar.
Selvhjelpsgrupper parallelt, før eller etter
Selvhjelp kan altså være noe du gjør alene, med en annen eller med flere. Noen starter hos veileder, coach eller psykolog. For andre kan grupper være starten på å be om mere hjelp.
– Selvhjelpsgrupper ga meg mot til å be om profesjonell hjelp, sa Mona Larsen. Hun er frivillighetskoordinator ved Spiseforstyrrelsesforeningen. Hun har selv både gått i og startet grupper.
– Det å åpne seg ved å snakke, dele, ta imot, ja, få ut tanker, gjør så mye. Men, det er mellom samtalene at egenrefleksjon og oppdagelser ofte skjer, sa hun.
Den 2. og 3. november arrangerte Selvhjelp Norge erfaringsdeling for nettverk på Østlandet. Over 40 personer var med totalt. Noen av dem bare første dagen på pre-seminar, andre begge dagene. Werner H. Christie holdt et innlegg på dag 2. Det handlet om selvhjelp i velferd og folkehelsearbeid – samskaping og muligheter. Silje Fimreite var også tilstede denne dagen for å dele erfaringer fra lokalt selvhjelpsarbeid i praksis – tilrettelegging og organisering. Innleggene er filmet og vil bli lagt ut på våre nettsider samt på vår kanal på YouTube. Du kan se hele programmet her.
https://www.selvhjelp.no/wp-content/uploads/2022/02/Seminar-hovedbilde-1024x591-1.jpg5911024Hilde Nøkleberghttps://www.selvhjelp.no/wp-content/uploads/2022/03/4R_SelvhjelpNorge_horisonalt_farge_kvittxt_tolinjer_RGB.svgHilde Nøkleberg2020-11-05 21:26:002023-06-07 14:00:25Sammen utgjør vi en forskjell
Rusettervernet i Sogn og Fjordane feiret nylig 50 år fulle av erfaringer.
Illustrasjonsfoto: Rusettervernet
Boka Rusettervernet har gitt ut i forbindelse med jubileet forteller om folk «som har tatt grep om eget liv og funnet støtte i selvhjelpgrupper». De håper at det skal inspirerer andre til å kjøpe boka.
I pressemeldingen om jubileet og boka sier de:
Det var så viktig for oss å lage denne boka … Om det inspirerer berre eit menneske til å halde seg rusfri, er det verdt alle pengane som er brukt og vel så det. Boka er gitt ut med støtte frå Berge Selvik Minnefond, Florø Hamn, INC Gruppen og Rein Design.
Virkelige historier fra virkelige liv
Vi kunne fylt boka med historiske faktaboksar, organisasjonsoppbygging og statistikk om rus. Det har aldri fått nokon rusfri før, så det held vi på eit minimum. Målet er at boka skal leve i mange år, som eit vitnesbyrd om kva som er mulig om ein torer.
Selvhjelp Norge har samarbeidet med Rusettervernet i mange år. Vi gratulerer!!!
30. september 2020 forsvarte Cand. polit. Nora Gotaas ved Sosialantropologisk institutt og By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet sin avhandling for graden ph.d.: «Takk for tilliten» Gjensidighet, transformasjon og rituell grammatikk i selvorganiserte selvhjelpsgrupper.»
Universitetet presenterer avhandlingen slik på sine nettsider: «Hva skal til for at selvhjelpsgrupper klarer å utvikle et fellesskap hvor gruppa blir en arena for deltakernes arbeid med å endre seg selv og sine personlige relasjoner? Avhandlingen til Nora Gotaas følger prosesser i selvhjelpsgrupper «på tvers» der deltakerne kommer sammen relativt uavhengig av hva slags livsproblem de sliter med. … Fremveksten av grupper «på tvers» er unik i internasjonal sammenheng og diskuteres i lys av kulturhistoriske trekk og politiserings- og institusjonaliseringsprosesser i den norske velferdsstaten.»
22. september inviterte LINK Bergen og omegn nærkommunene for å informere om senterets -arbeid og hvilke muligheter dette gir for kommunene, frivillige organisasjoner og andre offentlige instanser. LINK Bergen og omegn inviterte til bredt samarbeid og samskaping, og oppfordrer kommunene til å informere sine innbyggere om LINK og muligheten for å gå en i selvhjelpsgruppe.
Styret i LINK Bergen og omegn: f.v. Gifty Nordbø (styremedlem), Anne Eriksen Hammer (varamedlem), Kari Witzøe (sekretær/varamedlem), Lars T. Hannevold (styreleder), Elisabeth Braut (nestleder), Christer E. Olsen (styremedlem), Frode N. Rivli (styremedlem) var ikke til stede da bildet ble tatt.
LINK Bergen og omegn var representert ved Maria Horn Hanstveit, nytilsatt prosjektleder, og Lars Hannevold, styreleder ved senteret. I tillegg fikk vi høre om selvhjelpsarbeidet i Trondheim, representert ved Knut Kiplesund, rådgiver II ved Kommunedirektørens fagstab i Trondheim kommune, Marie Borgen Hellerud fra LINK Trondheim og Kari Witzøe fra Selvhjelp Norges distriktskontor for Vestland.
Flere LINK-er
Det finnes nå tre LINK-er i Norge. Selv om logoen har samme design er alle er selvstendige enheter med litt forskjellig historie og finansiering, men de samarbeider for å dele erfaringer om drift av sentrene og oppstart av selvorganiserte selvhjelpsgrupper.
Primus motor
Kari Witzøeved Selvhjelp Norges distriktskontor for Vestlandhar vært primus motor i etableringen av LINK Bergen og omegn. Når senteret nå er i drift vil hun samarbeide aktivt med dem for å støtte arbeidet og bidra med våre erfaringer. Kari uttrykte stor glede over at senteret er i gang og tilgjengelig for de lokale aktørene. Hun sier at alle deltakerne på møtet har en viktig rolle. – Selvhjelp Norge vil ikke alene klare å nå ut med informasjon og kunnskap. Vi trenger at offentlige instanser og frivilligheten setter dette på dagsorden i egne organisasjoner, og informerer sine brukere og medlemmer. Det vil gjøre at folk kan delta i selvhjelpsgrupper og vite om verktøyene uavhengig av hvor de bor, sier hun.
Selvhjelp Norge ble
etablert i 2006 og har arbeidet nasjonalt for å øke kunnskapen om selvhjelp. Èn
oppgave er å bidra til etablering av LINK-er på større steder i Norge for å skape
nøytrale møteplasser for selvhjelp. Dette skal være et supplement til andre
tilbud og tiltak, og som en samarbeidspartner til og brobygger mellom det
offentlige og frivilligheten.
LINK-ene kan godt sette i gang selvorganiserte selvhjelpsgrupper for spesielle grupper eller lidelser, men i tillegg vil sentrene ha mulighet til å sette i gang heterogene grupper, grupper «på tvers» der deltakerne ikke har spesielle diagnoser eller har vært innom helsevesenet. Hit kan du komme om du strever med livet og livssituasjonen, mangler mestring eller på annen måte har et problem du ønsker å gjøre noe med.
Erfaringer fra
Trondheim
Knut Kiplesund, rådgiver II ved Kommunedirektørens fagstab i Trondheim kommune var invitert til å fortelle om selvhjelpsarbeidet i Trondheim kommune og etableringen av LINK Trondheim.
Han forteller at samarbeidet
med Selvhjelp Norge (distriktskontoret for Møre og Romsdal og Trøndelag), den
gang med Kari Strøm ved roret, startet for 6-7 år siden. Selvhjelp Norge
representerer en faglig tyngde ved at det er en nasjonal aktør som kan bidra
med kurs og opplæring.
Videre sier har
dette: «Vi brukte litt tid på å finne ut hva selvhjelp er, og deretter fikk
vi til en liten bevilgning og valgte Trondheim Røde kors som drifter av LINK
Trondheim, fortsetter han. Røde kors er en nøytral arena og organisasjonen har
legitimitet i befolkningen.
Kommunen er opptatt
av innbyggerfokus og samskaping, at innbyggerne skal involveres og være en likeverdig
samskapingsaktør. Deltakere i selvhjelpgrupper har selv regien og er kaptein på
egen skute. Det er et viktig prinsipp og viktig for å inkludere
selvhjelpsarbeid i folkehelsearbeidet.
Det er mange som har
nytte av å samles i et fellesskap og dele. Det er en betydelig grad av meningsskaping.
Vi har tro på selvhjelp som ett av mange verktøy og vil jobbe for å fortsette å
utvikle dette. Et lavterskeltilbud som har mange kvaliteter i seg, og kan bidra
positivt inn i et behandlingstilbud med profesjonelle aktører.
Det er viktig at vi sammen med Selvhjelp Norge og LINK Trondheim greier å utfordre interne enheter i kommunen og i brukerorganisasjoner for å skape erfaringer med hva selvhjelp er. Det er et hav av muligheter her! Selvorganiseringen kan utfordre litt, men vi har likevel tro på det. Han la vekt på informasjonsarbeidet internt i kommunen og la til dette:
Du blir ikke heit av det du ikke veit.
Marie Borgen Hellerud jobber i LINK Trondheim. Hun delte erfaringer fra arbeidet med selvhjelpsgrupper. Selv er hun eneste igangsetter, men håper at de på sikt kan engasjere frivillige til å starte grupper.
Hvem går i gruppe?
«Alle» går
i grupper og folk har forskjellige utfordringer. Det er fint at det finnes
grupper for folk med spesifikke problemer, men uansett så handler det om
utfordringer med det å være menneske. Det kan være godt å fri seg fra familie
og venner – «å starte litt på nytt». Noen går parallelt til psykolog andre har
ikke vært i kontakt med helsevesenet.
Uro, angst, skam
depresjon, duger jeg? Mange finner nytte og trøst i et fellesskap som
selvhjelpgruppene er. Noen ganger er deltakerne på veldig forskjellige steder i
livet, men det er veldig lærerikt likevel.
Lederløse grupper?
Noen er skeptisk
til det fordi mange er vant til å jobbe på en annen måte. Profesjonelle tenker
ofte at gruppa trenger en leder. Noen gang er det sånn, men mange ganger går
det helt fint å lede gruppa selv.
LINK Trondheim
markedsfører senteret og muligheten for å delta i en selvhjelpgruppe mange
steder:
i egne kanaler og
treffpunkter, ved hjelp av fornøyde deltakere som formidler videre, samarbeid med
Selvhjelp Norges distriktskontor, i Forum for psykisk helse i Trondheim,
gjennom Frivilligsentraler og Mestringshuset Olavsgården, via Facebook,
studentmedia og lokalaviser, på VGS og høyere utdanning og ved deltakelse på
stands og kurs/foredrag.
Det er ikke komplisert å gå i en selvhjelpgruppe. Marie sier det slik:
Det dreier seg om den gode samtalen rundt bordet. To timer i uka i en selvhjelpgruppe er en investering i egen helse!
LINK Bergen og omegn
Lars Hannevold, styreleder i LINK Bergen og omegn, innledet med litt historikk og fortalte at LINK Bergen og omegns styre består av et bredt spekter av engasjerte mennesker som alle møter folk med forskjellige problemer. Han fortsatte: «Det er et stort hull for folk uten diagnoser og som har behov for noen andre å snakke med. Mange pasientorganisasjoner har grupper, men jeg opplever at vi ofte snakker om det samme: Hvor har jeg vondt og hvilken lege kan fikse det?» Han siterte en mann han har møtt fra en selvhjelpsgruppe i Vestfold: «Hvis jeg vil snakke om sykdommen går jeg til brukerorganisasjonen, hvis jeg vil snakke om de viktige tingene i livet, går jeg til selvhjelpgruppa.»
Målgruppene LINK Bergen og omegn ønsker å nå ut til, med prosjektmidler fra NAV er immigranter og flytninger, unge voksne (18-30 år) utenfor arbeids- og studieliv, og mennesker under arbeidsavklaring. Men LINK vil også starte grupper for interesserte som ikke er innenfor prosjektmålene, når de tar kontakt.
Hovedbudskapet fra LINK
Bergen og omegn til deltakerne er: Senteret skal være en nøytral arena for
selvhjelpsarbeid. Grupper er allerede i gang!
LINK Bergen og
omegn inkluderer i dag 6 omegns-kommuner, men det er et ønske om å utvide med
flere kommuner etter hvert. Nå driver LINK på prosjektmidler, men vi skal jobbe
for å skaffe driftsmidler for varig drift utover prosjektperioden. Det blir en
viktig oppgave fremover.
Prosjektleder LINK Bergen og omegn, Maria Hanstveit, Foto: Selvhjelp Norge
Maria henvender seg til
deltakerne og sier: «Dere møter mange mennesker i jobben deres som kan
være aktuelle deltakere til selvhjelpgrupper!» – og gir noen eksempler:
De som er ensomme eller har sosiale utfordringer – da kan det å komme
seg ut kan være selvhjelp.
De som har opplevd tunge ting – da er det samtalen som er viktig for å
finne ut hva kan de gjøre selv.
De som jobber med å sette egne grenser og hevde seg selv – da er
gruppa en øvings- og en bevisstgjøringsarena.
Jo flere som vet om
dette, jo lettere er det å starte grupper.
Digitale grupper er
en mulighet for dem som ikke har mulighet til å reise, som i disse tider vil
holde seg unna fysisk kontakt med for mange, eller de som ikke ønsker å møte
naboen i gruppa.
Oppfordringer og ønsker til salen
LINK oppfordrer salens aktører til å videreformidle informasjon til folk
de møter, slik at LINK kan bruke ressurser til å nå de gruppen som ikke fanges
opp andre steder.
Vi ønsker å være et supplement til det mange av dere driver med. Inviter
oss gjerne inn til møter for å informere!
Vi kan lære opp igangsettere i samarbeid med Selvhjelp Norge når det
er et ønske.
Har noen ledige lokaler som kan lånes ut til grupper? Ikke alle kan eller
ønsker å møtes i lokaler i Bergen.
Send deltakere til oss så finner vi måter å løse det på!
Vit og husk: Deltakelse i selvhjelpgrupper er gratis for alle!
Noen spørsmål fra salen:
Hvilken erfaring har dere med grupper for innvandrere og flyktninger?
Svar fra Gry Nævdal/NAV Årstad: «Vi har veldig gode erfaringer med det. Mange er ensomme og det å komme i en gruppe er et springbrett til å komme videre. Det er en fantastisk mulighet, og deltakere fra gruppene forteller at det betydde mye for dem. Nav og Møllarens frivilligsentral samarbeidet om tilrettelegging, rekruttering og igangsetting av digitale grupper i vår. Vi fikk veldig god hjelp fra Selvhjelp Norge, som tok initiativ og koordinerte samarbeidet. De lærte også opp frivillige ved Møllaren som igangsettere.»
Hvor lenge delta man i en selvhjelpgruppe?
Du deltar i en
selvhjelpsgruppe så lenge du har behov. Noen ganger varer gruppa i seks
måneder, noen ganger i flere år. Deltakeren bestemmer selv når det er nok.
Finnes det forskning på selvhjelpsgrupper?
Selvhjelp Norge har en oversikt over forskning her. Nært forestående er fremleggelse av en doktorgrad om selvhjelp ved cand. polit. Nora Gotaas, Sosialantropologisk institutt og By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet. Les mer om dette her.
https://www.selvhjelp.no/wp-content/uploads/2022/02/Fellesbilde-1-1024x768-1.jpeg7681024Hilde Nøkleberghttps://www.selvhjelp.no/wp-content/uploads/2022/03/4R_SelvhjelpNorge_horisonalt_farge_kvittxt_tolinjer_RGB.svgHilde Nøkleberg2020-09-23 21:36:002023-06-07 14:00:27Selvhjelpssenter for Bergen om omegn: Hva betyr det for kommunene?
Engasjerte folk har jobbet med å etablere LINK Bergen og omegn en god stund, og før sommeren kom endelig den første finansieringen på plass og arbeidet kan starte opp for alvor. Selvhjelp Norge gratulerer og ser frem til fortsatt tett samarbeid fremover!
Styret i LINK Bergen og omegn: f.v. Gifty Nordbø (styremedlem), Anne Eriksen Hammer (varamedlem), Kari Witzøe (sekretær/varamedlem), Lars T. Hannevold (styreleder), Elisabeth Braut (nestleder), Christer E. Olsen (styremedlem), Frode N. Rivli (styremedlem) var ikke til stede da bildet ble tatt.
LINK Bergen og omegn er et nøytralt senter for selvorganisert selvhjelp, og skal arbeide for at deltakelse i selvhjelpsgrupper blir mulig og alminnelig for folk som opplever livsproblemer. Bergen og omegn omfatter kommunene: Bergen, Alver, Osterøy, Vaksdal, Askøy, Øygarden og Bjørnafjorden.
Vi har snakket med styreleder i LINK Bergen og omegn, Lars T. Hannevold, om prosessen hit og mulighetene for senteret fremover.
Lars starter med å fortelle litt om senterets historikk og hvordan det ble til: –Arbeidet med opprettelse av et LINK Bergen om omegn startet allerede i februar 2019 og ble formelt stiftet som frivillig organisasjon i september 2019. Selvhjelp Norge inviterte innledningsvis en samling av representanter fra ulike frivillige organisasjoner og engasjerte personer, og har koordinert arbeidet hele veien.
Finansiering
Gjennom NAV og Bergen kommune har LINK Bergen og omegn fått prosjektmidler til å starte opp arbeidet og når vi skriver august 2020 er lokaler, nettside og ansatt på plass.
– Jeg har vært med hele tiden, forteller Lars. På årsmøtet våren 2020 tok han selv over styreledervervet. Fra før er han styreleder for Norsk Sarkoidose Forening, så den formelle kompetansen er vel ivaretatt. Lars er opptatt av at man i pasientforeninger snakker mer om diagnose og behandling, enn de dypere tingene i livet.
Hårete
mål
– LINK Bergen og omegn har tatt mål av seg til å starte selvhjelpsgrupper for 100 personer innen mars neste år. Vi håper på et samarbeid med NAV, som har bevilget mesteparten av pengene vi har fått, for å gjøre kjent muligheten for selvorganiserte selvhjelpsgrupper overfor deres klienter, sier Lars.
Målgrupper for prosjektet er:
langtidsmottakere av sosialhjelp
innvandrere og flyktninger
langtidsledige under 30 år
personer på arbeidsavklaringspenger
– Hva er dine tanker om selvhjelp og utbyttet for enkeltmenneskene, Lars?
– Dette er et viktig arbeid som jeg håper vi får til. Jeg har trua på selvhjelpsgrupper som konsept, jeg har trua på folks iboende ressurser.
– Det er mange som har selvhjelpsgrupper, men de er ofte diagnosespesifikke, og jeg tenker at dersom du vil rydde litt i din egen ryggsekk, er det veldig lurt med «på tvers»-grupper. Det har jeg veldig trua på!
Det Lars omtaler som «på tvers»-grupper er selvhjelpsgrupper med deltakere som har forskjellig problem eller sykdom og heller ikke trenger en spesifikk diagnose eller problem for å delta.
– Når du snakker med folk om selvhjelp, hva slags tilbakemeldinger får du?
– Folk er positive, men jeg tipper det er et lite stigma der. Det er det jeg håper vi kan være med på – å senke terskelen for å delta i selvhjelpsgrupper, og å normalisere det litt. Alle mennesker kommer i en situasjon i løpet av livet hvor de kunne trengt å snakke med noen, hvor det ikke nødvendigvis må være kona eller kompisen. Det kan kanskje til og med være en fordel at det ikke er det.
– Hva tenker du skal til for å senke terskelen for deltakelse?
– Det er jo det å ufarliggjøre det, da. Jeg tror det er en viktig jobb. Jeg tror vi har mye jobb foran oss. Det er et behov der ute, det er det ikke noe tvil om. Lars sier han blir litt stresset med tanke på arbeidet fremover: – Det mange ting som skal på plass og det blir viktig for styret å jobbe med fortsatt finansiering.
– Hva vil være de viktigste aktivitetene i denne prosjektperioden?
Prosjektleder LINK Bergen og omegn, Maria Hanstveit, Foto: Selvhjelp Norge
– Etter at ansettelse og lokaler nå er på plass blir det å starte grupper, markedsføring, rekruttering, og å skaffe driftsfinansiering utover den prosjektfinansieringen vi har fått. Det blir naturlig for oss å samarbeide med organisasjoner, pasientorganisasjoner og kommuner og være et supplement, en ressurs for folk som trenger det.
Korona gjorde at ting stoppet litt opp i vår, og så kom sommerferien, men det ser ut til at styret i LINK Bergen og omegn har godt grep på prosessen: I de siste månedene har styret skaffet i lokaler, ansatt Maria Horn Hanstveit (se bilde) som prosjektleder, og etablert hjemmesider.
I disse dager legges grunnlaget for det konkrete arbeidet videre i tett samarbeid med Selvhjelp Norge.
https://www.selvhjelp.no/wp-content/uploads/2022/02/LINK-Bergen-og-omegn.jpg479640Hilde Nøkleberghttps://www.selvhjelp.no/wp-content/uploads/2022/03/4R_SelvhjelpNorge_horisonalt_farge_kvittxt_tolinjer_RGB.svgHilde Nøkleberg2020-08-25 21:40:002023-06-07 14:00:28Nytt selvhjelpssenter for Bergen og omegn
Dette er en samtale mellom tre mødre om hvordan denne tiden har vært: hva er utfordrende og problematisk, hva er fint og verdifullt, hva er overraskelsene? Her er deres refleksjoner etter mange uker med pandemi, hjemmeskole og nettmøter (mai 2020).
Ideen til denne artikkelen ble til i
forbindelse med den internasjonale familiedagen, 15. mai. Lite visste vel FN da
denne dagen ble etablert (1993), hvor aktuelt temaet en gang skulle bli for alle
familier, i alle land – samtidig.
Samtalen er med virkelige mennesker, men her er de anonyme. Vi kan kalle dem Kristin, Elin og Hanne. Til sammen har de hatt tre ektefeller/samboere, 11 tenåringer/unge voksne og to hunder i heimen nesten permanent i mange uker.
Hvordan har det vært?
På spørsmålet svarer de umiddelbart: – Det har gått over all forventning og bedre enn forventet. – Jeg ville trodd at jeg skulle ha klikka, men jeg har faktisk ikke gjort det, sier Kristin – Det har vært masse positivt.
Nedenfor skal vi høre at historien
allikevel er litt mer nyansert.
Startproblemer
Hanne: – Det var litt startproblemer med å konsentrere seg om jobb og følge opp barn samtidig. Noen må følges opp tett, mens andre er mer selvgående. Denne overgangen til en ny hverdag var ganske krevende. Da klikket det litt innimellom.
Alle mødrene føler et ekstra ansvar for fellesskapet og infrastrukturen i hjemmet, et ansvar som er annerledes enn før og tapper energien i hverdagen.
Alle mødrene har russ i år, og samtalen går innom Bent Høies «tale til ungdommen«. Høie roste ungdommen for å akseptere den nye hverdagen og følge reglene. Det er flott, men samtidig kan det være sårt for de ungdommene som sliter på forskjellige måter, som er isolert eller syke – de som blir fratatt hele eller deler av den ungdomstiden Høie sier levesher og nå.
På den annen side: Denne tiden har også gjort det mulig for mange ungdommer å lade. Kanskje har situasjonen bidratt til mindre stress for noen… Du kan ikke lenger være «over alt», hele tiden, og nå har vi alle fått anledning til å lade – uten å gå glipp av noe.
Sosiale fellesskap
Kristin: – Jeg er veldig sosial derfor var starten av denne perioden kjempevanskelig. Særlig den første perioden manglet vi muligheten til å omgås venner og dele og lære av hverandres utfordringer. Så kom jeg inn i nye rutiner og fant jeg meg i at sånn er det. Mine pusterom har vært utendørs i naturen, ikke inne.
– Vi har en ekstrem evne til å omstille oss når vi er i en situasjon vi ikke kan gjøre noe med. Hanne og mannen har truffet venner på nettet. – Ikke fysisk, men allikevel en måte å møtes på vi aldri ville tenkt på før. Familien har også hatt flere felles turer i naturen enn ellers. Ungdommene ville normalt ikke vært like mye med når andre aktiviteter konkurrerer med familielivet.
Felles mat og måltider har fått en større plass. Hos Elin har de fordelt ansvar for middag, handling og tilberedning. Det gir læring, mestring og arbeidsfordeling i heimen. Dagens høydepunkt er middagen!
Det er vi voksne som har slitt
mest
Illustrasjonsfoto: Depositphotos
Som samtalen går og vi begynner å «huske felles», kommer vi også på stunder med frustrasjon og oppgitthet. – De adferdsmønstrene og konfliktområdene vi hadde før pandemien er selvsagt med oss inn på hjemmekontoret. De blir mer forsterket og vi har måttet jobbe med å bli litt mer felles i «dine og mine»-barn-situasjonen for eksempel, sier Hanne.
Ungdommene har stort sett klart
seg selv, med litt ekstra støtte her og der. Men det ser ut til at det er de
voksne relasjonene som er mest utfordrende. Hvorfor det?
– De «mønstrene» vi har med oss fra tidligere i livet og inn i relasjonene våre påvirker hvordan vi er sammen, snakker sammen og agerer. Det er også her det gnisser og gjør vondt når vi lever så tett. Ting som var vanskelig fra før blir vanskeligere da. Uheldige mønstre som har vært i mange år blir tydeligere nå, og de er vanskelig å bryte, oppsummerer de tre.
– Vi har med oss vår historie fra oppvekst og fortid. Ofte påvirker dette oss og måten vi omgås og uttrykker oss på. Det kan bli kulturkrasj, sier Elin. – Det å bli kjent med seg selv og hverandre med hver vår historie er viktig. Det unnskylder ikke at vi oppfører oss uforståelig, men kan bidra til forståelse og forklare hvorfor det skjer.
Pusterommene blir borte når
alle er på samme sted – hele tiden
Hanne: – Noen ganger trenger jeg å få litt avstand for å skjønne hva som skjer, men det er ikke så mye mulighet for å være alene. De små luftehullene vi ellers har: på vei til jobb eller annet er ikke der nå. Nå er det mer intens, og selv på tur har jeg med meg et eller annet familiemedlem «på slep».
Da vi gikk inn i denne perioden,
visste vi ikke hvor lenge det skulle vare. Nå skjønner vi at det vil det være
annerledes også en stund fremover.
Å romme uro
Hanne snakker om uro: – I denne tiden er vi mer overlatt til å kjenne på uro av forskjellig slag, siden vi ikke så lett kan rømme fra den. Vi har måttet øve oss litt på å romme den uroen som kommer, for automatikken når det smerter er å rømme eller distrahere hjernen for å komme unna. Man blir sliten av å fortrenge og flykte.
Selvhjelp i hverdagen
Vi som er aktive med selvhjelp vet godt hvilket ansvar vi har og hvilke verktøy vi kan bruke. Vi vet at det lønner seg å snakke sammen når ting skurrer. Klarer vi det når det også kommer til det som er virkelig vanskelig?
– Jeg kan ha gode og nære samtaler, men når det kommer til mitt og mine problemer i mine nære relasjoner kan det gå helt i svart. Da er det mye vanskeligere å ta i bruk selvhjelp, sier Elin. – Tidligere prøvde jeg å holde munn og håpe på at det gikk over. Men det har jeg sluttet med. Nå sier jeg i fra og prøver å sette ord på problemet. Det er litt plagsomt for familien. Når jeg sier ifra må jeg også tåle at de andre har sin opplevelse av situasjonen. Det kan skape noen ugne situasjoner da jeg pirker borti noe som kan være ubehagelig å høre. Når jeg sier fra så er det fordi det er viktig for min selvrespekt, og fordi jeg vil at andre skal vite hvor de «har meg». Da slipper de å lure på hva som er galt. Slik åpenhet gjør det mulig for de andre i husstanden å gjøre det samme når det er nødvendig.
– I familien handler det ikke bare om meg, men om OSS sammen. Hverdagslige ting som å dra mye av lasset alene resulterer noen ganger i en følelse av «å bli tatt for gitt», å ikke bli sett. Det er tappende, og samtalen om dette er så vanskelig. Denne følelsen av å bli tatt for gitt berører, og kan skyldes mange ting, både hos meg selv og hos den andre. Eller en kombinasjon, fortsetter Elin.
Kristin sier ifra ganske raskt til vanlig. – Så jeg har øvd på å være tålmodig. Jeg føler også at hovedansvaret er på meg, og det bli veldig synlig i en situasjon som dette.
Hanne forteller at hun øve seg på å spørre på en hyggelig måte. – Ikke bare forvente at andre skal forstå hva som er nødvendig å gjøre – vi har forskjellige grenser, forskjellig standard. Så vi må finne balansen mellom MÅ og KAN. Hva som er godt nok.
Elin:– I par-relasjonen er jeg ikke alene. Jeg er avhengig av at andre er på samme «nivå» for å få til en god relasjon mellom to. Når samtalen blir en diskusjon, ikke refleksjon, og målet er å vinne diskusjonen blir det ofte utmattende. Det å få til en konstruktiv samtale er vanskelig. Det hjelper ikke at jeg prøver når vi ikke har den samme inngangen til problemet. Med det er også en prosess: selv om det ser ut til å stå i stampe, kan det allikevel gå fremover når tiden får virke litt.
Alle mødrene har med seg selvhjelpsforståelsen og kunnskapen i hverdagen, men det er ikke så lett å beskrive akkurat hvordan den brukes, men vi er enige om at «totalpakka» av det vi kan om selvhjelp styrker oss i denne tiden.
Endring
Vi vet at hvis det skal skje en endring, må noen ta ansvar. Jeg må ta ansvar for mitt. Jeg kan endre meg, men det skjer i en kontekst med andre. Jeg blir til sammen med deg. Så hvis flere skal endre seg må vi jo være enige om det, sånn noenlunde samtidig. Det er her det kan bli vanskelig. Det å komme i god dialog er starten. Å anerkjenne den andre og at vi har forskjellige utgangspunkt og perspektiver. Vi må gi noe for å få noe – vi må legge noe i potten – og det skal ikke vinnes, men deles.
Felles forståelse for utgangspunktet kan være en start og til det kreves erkjennelse av at vi har et problem, aksept for den andres opplevelser og vilje til å gjøre noe med situasjonen. Det er så lett å si disse tingene, men mye vanskeligere å gjøre. Derfor sier vi ofte: «Selvhjelp er enkelt, men ikke lettvint.» Det er lett å forstå i teorien, men mer utfordrende å gjøre i praksis. Bevisstheten rundt slike prosesser og noen praktiske verktøy i sekken gjør oss uansett bedre rustet til å bidra i egne liv.
Ting er vanskelig …
Det er mange som har det vanskelig: de som lever i dysfunksjonelle familier, de som er ensomme, ungdommer som har utfordringer fra før, kan bli mer sårbare i en truende og uforutsigbar tid hvor gamle rutiner er snudd på hodet.
Mange ting som er vanskelig under
normale forhold – blir en ekstremøvelse når omgivelsene blir ustabile og
fremtiden usikker. Det er helt normalt å kjenne at livet er problematisk. Alle
kjenner på det innimellom. Men da er det også viktig å huske at det finnes
muligheter for å komme i kontakt andre og styrke seg selv. Det finnes alltid et
HÅP!
… men det er også mye bra
– Her og nå har vi akseptert situasjonen, og landet i det, sier Kristin. – Ikke alt må følges opp på alle kanter hele tiden. Nå er det også rom for å ta vare på hverandre og seg selv uten at alt må være arrangert. Det er noe positivt med at vi har fått lov til å stoppe opp, hvis man tar det det rommet. Det er et egenansvar som er vanskeligere når dagene er hektiske, selv om det er akkurat det vi trenger da. Denne tiden har også vært et kjærkomment avbrekk, for vi har ikke noen spesielle bekymringer hos oss, om helse eller jobb, sier hun.
I de tre familiene har alle
beholdt jobbene sine og ingen har blitt virussyke så langt. Selv om noen av
barna har utfordringer med seg inn i pandemien sier Kristin: – Vi har mange
ting å være takknemlig for. “Tell godene”, sier Hanne, et sitat hun har arvet
fra sin mor.
Livet går opp og ned, nå er det kanskje bare litt mer av alt som var før… Det som var problematisk før, er problematisk fremdeles og det som var gledelig før, er fint fremdeles. Kanskje har vi reetablert gleden over enkle ting og kanskje har vi kjent på noe nytt og vanskelig.
I skrivende stund er de mest
alvorlige begrensningene i samfunnet i ferd med å løses opp. Vi nærmer oss mer normale
tilstander og kan møtes mer som før. Men det er allikevel et stykke frem til
det vi kalte normalt og det finnes fremdeles usikkerhet om fremtiden – om helse,
jobb og utdanning.
Vi er i en slags normalt unormal situasjon. Vi har erkjent og tilpasset oss. Så må vi prøve å holde ut også fremover, ta de forhåndsregler som anbefales og passe på hverandre.
FNs internasjonale familiedag understreker den viktige rollen familien har i å skape trygge og gode liv. Den internasjonale familiedagen er en anledning til å lære mer om de sosiale, økonomiske og befolkningsmessige prosessene som påvirker familien. Familien danner utgangspunktet for alt sosialt liv og skal sørge for at alle familiemedlemmene har det godt.
https://www.selvhjelp.no/wp-content/uploads/2022/02/Hus-i-hand.jpg6961000Hilde Nøkleberghttps://www.selvhjelp.no/wp-content/uploads/2022/03/4R_SelvhjelpNorge_horisonalt_farge_kvittxt_tolinjer_RGB.svgHilde Nøkleberg2020-06-12 21:43:002023-06-07 14:00:28Det er utfordrende, og det går bra – en stemningsrapport
Digitale selvhjelpsgrupper
Aktuelt, Digitale grupper, Selvhjelpsgrupper, Starte en gruppeSelvhjelp Norge og samarbeidspartnere har bidratt til oppstart av digitale grupper under pandemien. Her får du noen tips til hvordan det kan gjøres.
Delta i en digital gruppe?
Mange vil finne det rart i starten. Noen vil kvie seg for de tekniske utfordringene og muligheten til å lese kroppsspråk er redusert, mens andre synes at dette er et godt alternativ til fysiske møter. Det beste rådet vi har er å bruke god tid på å prøve og øve slik at alle blir trygge i situasjonen. Gruppa skal ikke være en prestasjonsarena for teknisk kompetanse, men et sted der det er lov til å prøve seg frem. Kanskje har du et familiemedlem eller en venn som kan hjelpe deg?
Les erfaringen fra en deltaker i Angstringens selvhjelpgrupper her: Kan digitale møter være like bra som fysiske møter?.
Hvem starter digitale grupper?
En fordel med digitale grupper er at det ikke spiller noen rolle hvor man bor, internettet rekker over alt.
LINK Oslo, LINK Bergen og omegn, LINK Vestfold og Telemark starter digitale selvhjelpsgrupper. Ta kontakt om du tenker at det kan være noe for deg. LINK Oslo holder informasjonsmøter for dem som melder seg interessert i å gå i gruppe. Der du kan delta uforpliktende og gjøre en endelig vurdering etterpå.
Angstringen starter også digitale grupper. Her kan du se et webinar fra Angstringen som oppsummerer flott om selvhjelp og forteller om erfaringer med videogrupper.
Usikker på organisering og oppstart av digitale selvhjelpsgrupper?
Representerer du et kontaktpunkt eller en aktør som ønsker å starte digitale selvhjelpgrupper, men er usikker på hvordan? Ta kontakt med ditt distriktskontor som kan hjelpe deg med praktiske råd og mental støtte.
Det er mange muligheter til å møtes på nett. Her er noen forslag til tekniske løsninger:
Selvhjelpsgrupper på nett – digitale løsninger.
Vi har også beskrevet praktisk hjelp til å opprette møter basert på forslagene over.
Fysiske og digitale selvhjelpgrupper er i prinsippet akkurat det samme, men det er noen ting man bør være ekstra oppmerksom på når man ikke sitter i samme rom.
Her er noen Tips til organisering av et digitalt møte.
Tips til organisering av et digitalt møte
Aktuelt, Digitale grupperTeknisk
Vær raus med hverandre og gi ikke opp!
Taushetsplikten er viktig i en selvhjelpsgruppe. Husk å ivareta den også når du er i hus med flere. Du må sørge for at ingen andre i husstanden kan høre hva de andre i gruppa sier. Et tips er å bruke ørepropper eller høretelefoner slik at bare du selv hører samtalen.
Praktisk
Samtalen
Digitale selvhjelpsgrupper – digitale løsninger
Aktuelt, Digitale grupperSelvhjelpsgrupper kan organiseres på flere måter. Her har vi sett på hvordan det kan gjøres digitalt, og gir deg noen forslag til hvordan du praktisk får det til.
Forskjellige digitale løsninger
Det finnes mange verktøy for digital kommunikasjon mellom mennesker. Vi i Selvhjelp Norge er ikke eksperter på området, men kan foreslå noen muligheter slik at det blir enklere for deg å velge.
Det er selvsagt fremdeles mulig å bruke telefon eller Skype etc. uten bilde. Dette kan fungere fint, særlig for dem som kjenner hverandre fra før, men da går vi samtidig glipp av viktig informasjon gjennom ansiktsuttrykk og kroppsspråk.
Vi har sett etter verktøy som bruker kamera og lyd og …
Det er viktig at alle ser hverandre. Mange løsninger viser bare fire samtidige bilder av deltakerne på skjermen. De som «er til overs» og ikke synes, blir ikke visuelle på skjermen før de sier noe og blir da byttet ut med en annen person som så blir «usynlig».
Her er våre forslag
Disse tre foreslåtte verktøyene er alle gratis (med noen begrensninger), kan ha nok samtidige deltakere i møtet for en selvhjelpsgruppe, viser flere enn fire personer samtidig og kjøres på flere plattformer. Forslagene står i uprioritert rekkefølge.
Facebook Messenger gruppechat
Du kan bruke Messenger selv om du ikke har en bruker på Facebook (må laste ned APP på telefonen). Bruk helst nettleser Crome eller Firefox (Safari fungerer ikke med kamera på denne løsningen).
Jitsi meet
Har også en funksjon «rekk opp hånden», der du kan signalisere at du ber om ordet. Det kan være praktisk. Bruk Google Chrome nettleser på PC og Mac (Internet explorer fungerer ikke).
Zoom
Dette er et verktøy veldig mange bruker om dagen. Mange har tilgang til full versjon gjennom jobb. Zoom har også en rekk opp hånden-funksjon som er fin til å signalisere at du vil si noe. Gratisversjonen tillater et møte på opptil 40 minutter. Dette kan være en ulempe, men det er fullt mulig å sette opp et nytt møte på 40 minutter. I praksis kan dette være helt gjennomførbart, da det er mange erfaringer på at det er slitsomt å sitte i nettmøter lenge ad gangen. Der vi ellers anbefaler en pause i løpet av de to timene selvhjelpsgruppa møtes, kan den tas etter 40 minutter og deretter sette opp en runde til på 40 minutter.
Sikkerhet og personvern
Forslagene må ses på som det det er – nemlig forslag. Selvhjelp Norge kan ikke gå god for løsningene utover det vi vet som vanlige brukere, og det vi leser på leverandørenes hjemmesider.
Alle de tre løsningene vi foreslår ivaretar ifølge leverandørene sikkerhet i kommunikasjonen, se nettsidene til leverandørene.
NB: Etter at vår artikkel ble publisert har Zoom fått mye kritikk for manglende sikkerhet i løsningen. Les DinSides artikkel fra 3. april 2020 om dette der vi henter følgende sitat: – For de de fleste vanlige brukere, som ikke har ende-til-ende-kryptering som krav, vil det ikke være problematisk å bruke tjenesten, sier seniorrådgiver i NorSIS Vidar Sandland til NRK.
Kom i gang
Her finner du noen korte beskrivelser på hvordan du kan sette opp, invitere og delta i nettmøter, samt lenker til leverandørenes nettsider.
Flere løsninger?
Her er noen flere løsninger vi har vært innom, men som vi, på bakgrunn av kriteriene over, har valgt å ikke foreslå for selvhjelpsgrupper:
LINK Vestfold og Telemark etableres i 2021
Aktuelt, NyheterPartnerskap med fylkeskommunen har gitt LINK-prosjektet vind i seilene: Vestfold og Telemark Fylkeskommune har bevilget en million kroner, fordelt over 4 år, til etablering av et LINK Vestfold og Telemark.
Et partnerskap av 7 organisasjoner har søkt penger og fått en tildeling som gjør at arbeidet med etablering av et LINK i fylket har fått fart. Dette blir LINK-senter nummer fire i Norge.
Partnerskapets deltakere er A-Larm, Norske kvinners sanitetsforening/NKS, Mental Helse, Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse/LPP, Landsforeningen Nyreforeningen og transplanterte pasienter/LNT, Spiseforstyrrelsesforeningen/SPISFO og Selvhjelp Norges distriktskontor for Vestfold og Telemark og Buskerud i Viken.
LINK Vestfold og Telemark er nummer fire i rekken av LINK-sentre. Sentrene er lokalt forankret og finansiert, men samarbeider og deler erfaringer om selvhjelpsarbeid.
Nøytral møteplass
LINK Vestfold og Telemark skal være en nøytral (problem- og livssituasjonsuavhengig) møteplass der mennesker kan ta kontakt når de ønsker å delta i en selvhjelpsgruppe – en arena for praktisk selvhjelpsarbeid og samhandling med frivilligheten, det offentlige og andre relevante aktører.
LINK-prosjektet er et praktisk selvhjelpsted der koordinering og igangsetting av selvhjelpsgrupper skal styrke lokal forankring av selvhjelpsarbeidet i regionen, og forsterke likepersons- og selvhjelpsarbeidet som allerede pågår i organisasjonene og samarbeidet med frivilligheten for øvrig.
Målgruppene for tiltaket er primært den voksne befolkningen i Vestfold og Telemark som står i ulike utfordringer og livsproblemer i sin hverdag.
LINK står for Læring, Informasjon, Nettverk og Kunnskap.
Les om LINK-er her: LINK Oslo, LINK Trondheim, LINK Bergen og omegn.
Folkehelse
Midlene kommer fra Fylkeskommunens folkehelsesatsning på psykisk helse for å motvirke sosiale forskjeller. Prosjektet er et partnerskap mellom Fylkeskommunen og frivilligheten.
Fylkeskommunen har et eget nettverk for folkehelse. Selvhjelp Norges distriktskontor har gode samarbeidspartnere i organisasjoner som satser på selvhjelp, gode møteplasser og annet likepersonarbeid for ulike målgrupper.
Hvordan?
Det arbeides for å etablere en prosjektorganisasjon som skal ha administrativt og faglig ansvar for prosjektet. Det er et mål om å skaffe finansiering til å dekke to stillinger. Det er allerede en søknad inne hos Fylkesmannen om satsning mot seniorer. Målet er å etablere selvhjelpsgrupper og dele erfaringer og spre informasjon så folk i fylket får vite om muligheten til å bli med i selvhjelpsorganisasjoner, delta i nettverk på tvers av organisasjonene og grupper for ulike livsproblemer.
Hva ønsker fylkeskommunen?
Fylkeskommunen vil at alle prosjektene (13 til sammen) som har fått partnerskapsmidler skal inngå i et nettverk. Sist i oktober ble det arrangert et partnerskapsmøte der samtlige organisasjoner som ble tildelt midler var invitert for å presentere sitt prosjekt. Sammen med distriktsleder Selvhjelp Norge, Anne Grete Tandberg var Sondre Otervik i A-Larm med og presenterte prosjektet på vegne av eierorganisasjonene. Det ble også formidlet et ønske fra organisasjonene om å styrke nettverket av frivillighet i dette møte.
Vi ønsker kraft og fart i selvhjelpsarbeidet!
Vår bærende idé i prosjektet er samskaping på tvers av innbyggere, organisasjoner, privat- og offentlig sektor om å ta selvhjelp i bruk. Vi er alle utsatte og sårbare. Sårbarheten kan bli vår styrke når vi våger den gjensidige hjelpen. Erfaringer kan deles!
Partnerskapet LINK Vestfold og Telemark inviterer alle organisasjoner og aktører, frivillig, privat og offentlig til å delta for å få ende større kraft til arbeidet!
Ta kontakt med Selvhjelp Norges distriktskontor om du vil være med som frivillig, som organisasjon eller som privat eller offentlig aktør for å få selvhjelp til i praksis.
Sammen utgjør vi en forskjell
Aktuelt, NyheterTidlig i november møttes over 40 personer fra Østlandet for å dele erfaringer og styrke samarbeid – for å sammen kunne hjelpe flere.
Det er så godt å vite at Covid-19 ikke stopper engasjement. Vi var så heldige å ha representanter fra både kommuner og organisasjoner, i tillegg til privatpersoner, på den digitale samlingen vår. Målet var tydelig.
– Vi som er samlet her bruker kanskje ulike begreper, som livsmestring, folkehelse, wellbeing eller arbeid med bærekraftig utvikling. Uansett er vi her fordi vi ønsker å utgjøre en forskjell, sa Hege Levidatter Hansen. Hun er daglig leder i Selvhjelp Norge.
Se videoopptak av Heges åpning og flere innlegg her.
– For meg er selvhjelp en livsfilosofi som gir meg, og oss, mulighet til å aktivt jobbe med mine, og dine, og våre utfordringer og livsmønstre. Det er for meg en forståelse av å ta et aktivt valg og jobbe med å stadig utvikle meg selv. For vi lever livene våre i ulike kontekster, og med ulike utfordringer, og livet skjer, og det vi har felles er at den viktigste aktøren som vi kan påvirke er oss selv, la Hege til.
Selvhjelp=wellbeing
– Selvhjelp skjer overalt, både alene og i grupper. Ofte uten at det er definert som et sted der vi jobber med oss selv og egen utvikling. Jeg har blant annet vært med i det som kan sees på som selvhjelpsgrupper uten å tenke over det, i samtaler på sykehus og rehabilitering, eller med venninner. Felles for samtalene er at det er rom for å dele tanker og følelser med mennesker som vil meg vel, sa Trine D.Mossin, som inspirerte deltakerne til å dele erfaringer om hva selvhjelp kan være, i en av tre gruppeoppgaver.
Det kom mange gode svar på hva en kan gjøre for å mestre livet bedre.
– Selvhjelp er å sette og synliggjøre grenser, likepersonsarbeid, være snillere med seg selv, forstå at en må ta hensyn til seg selv før kanskje andre som man er glad i, akseptere at man er der man er, være åpen for ulike løsninger, sa Rune Lundquist. Han er erfaringskonsulent i Regional ressursbase, Sagatun Brukerstyrt Senter på Hamar.
Selvhjelpsgrupper parallelt, før eller etter
Selvhjelp kan altså være noe du gjør alene, med en annen eller med flere. Noen starter hos veileder, coach eller psykolog. For andre kan grupper være starten på å be om mere hjelp.
– Selvhjelpsgrupper ga meg mot til å be om profesjonell hjelp, sa Mona Larsen. Hun er frivillighetskoordinator ved Spiseforstyrrelsesforeningen. Hun har selv både gått i og startet grupper.
– Det å åpne seg ved å snakke, dele, ta imot, ja, få ut tanker, gjør så mye. Men, det er mellom samtalene at egenrefleksjon og oppdagelser ofte skjer, sa hun.
Hva gjør at grupper fungerer best mulig?
Et mål med dagen var å gi hverandre tips som gjør at flere grupper kan startes – og fungerer. Vi har også god informasjon på våre nettsider om dette. Se prinsipper for samtalen i en selvorganisert gruppe her, og praktiske rammer for selvhjelpsgrupper her. Ønsker du flere tips eller ønsker du å gå i eller starte en gruppe? Ta gjerne kontakt med oss, for eksempel på post@selvhjelp.no.
Vil du bli frivillig?
Det er mange måter du kan hjelpe andre på. En er å bli igangsetter. Det er en som er med på å starte grupper. Les mer om vår igangsetteropplæring her.
Den 2. og 3. november arrangerte Selvhjelp Norge erfaringsdeling for nettverk på Østlandet. Over 40 personer var med totalt. Noen av dem bare første dagen på pre-seminar, andre begge dagene. Werner H. Christie holdt et innlegg på dag 2. Det handlet om selvhjelp i velferd og folkehelsearbeid – samskaping og muligheter. Silje Fimreite var også tilstede denne dagen for å dele erfaringer fra lokalt selvhjelpsarbeid i praksis – tilrettelegging og organisering. Innleggene er filmet og vil bli lagt ut på våre nettsider samt på vår kanal på YouTube. Du kan se hele programmet her.
Åpen, ærlig og rusfri
Aktuelt, NyheterRusettervernet i Sogn og Fjordane feiret nylig 50 år fulle av erfaringer.
Boka Rusettervernet har gitt ut i forbindelse med jubileet forteller om folk «som har tatt grep om eget liv og funnet støtte i selvhjelpgrupper». De håper at det skal inspirerer andre til å kjøpe boka.
I pressemeldingen om jubileet og boka sier de:
Virkelige historier fra virkelige liv
Selvhjelp Norge har samarbeidet med Rusettervernet i mange år. Vi gratulerer!!!
Les pressemelding fra Rusettervernet her.
Rusettervernet i Sogn og Fjordane
Doktorgrad: Personlig endring gjennom arbeid i selvhjelpsgrupper
Aktuelt, Forskning30. september 2020 forsvarte Cand. polit. Nora Gotaas ved Sosialantropologisk institutt og By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet sin avhandling for graden ph.d.: «Takk for tilliten» Gjensidighet, transformasjon og rituell grammatikk i selvorganiserte selvhjelpsgrupper.»
Universitetet presenterer avhandlingen slik på sine nettsider: «Hva skal til for at selvhjelpsgrupper klarer å utvikle et fellesskap hvor gruppa blir en arena for deltakernes arbeid med å endre seg selv og sine personlige relasjoner? Avhandlingen til Nora Gotaas følger prosesser i selvhjelpsgrupper «på tvers» der deltakerne kommer sammen relativt uavhengig av hva slags livsproblem de sliter med. … Fremveksten av grupper «på tvers» er unik i internasjonal sammenheng og diskuteres i lys av kulturhistoriske trekk og politiserings- og institusjonaliseringsprosesser i den norske velferdsstaten.»
Les sammendrag (pdf) av avhandlingen på engelsk.
Les hele avhandlingen her.
Bedømmelseskomité
Selvhjelpssenter for Bergen om omegn: Hva betyr det for kommunene?
Aktuelt, Nyheter22. september inviterte LINK Bergen og omegn nærkommunene for å informere om senterets -arbeid og hvilke muligheter dette gir for kommunene, frivillige organisasjoner og andre offentlige instanser. LINK Bergen og omegn inviterte til bredt samarbeid og samskaping, og oppfordrer kommunene til å informere sine innbyggere om LINK og muligheten for å gå en i selvhjelpsgruppe.
LINK Bergen og omegn var representert ved Maria Horn Hanstveit, nytilsatt prosjektleder, og Lars Hannevold, styreleder ved senteret. I tillegg fikk vi høre om selvhjelpsarbeidet i Trondheim, representert ved Knut Kiplesund, rådgiver II ved Kommunedirektørens fagstab i Trondheim kommune, Marie Borgen Hellerud fra LINK Trondheim og Kari Witzøe fra Selvhjelp Norges distriktskontor for Vestland.
Flere LINK-er
Det finnes nå tre LINK-er i Norge. Selv om logoen har samme design er alle er selvstendige enheter med litt forskjellig historie og finansiering, men de samarbeider for å dele erfaringer om drift av sentrene og oppstart av selvorganiserte selvhjelpsgrupper.
Primus motor
Kari Witzøe ved Selvhjelp Norges distriktskontor for Vestland har vært primus motor i etableringen av LINK Bergen og omegn. Når senteret nå er i drift vil hun samarbeide aktivt med dem for å støtte arbeidet og bidra med våre erfaringer. Kari uttrykte stor glede over at senteret er i gang og tilgjengelig for de lokale aktørene. Hun sier at alle deltakerne på møtet har en viktig rolle. – Selvhjelp Norge vil ikke alene klare å nå ut med informasjon og kunnskap. Vi trenger at offentlige instanser og frivilligheten setter dette på dagsorden i egne organisasjoner, og informerer sine brukere og medlemmer. Det vil gjøre at folk kan delta i selvhjelpsgrupper og vite om verktøyene uavhengig av hvor de bor, sier hun.
Selvhjelp Norge ble etablert i 2006 og har arbeidet nasjonalt for å øke kunnskapen om selvhjelp. Èn oppgave er å bidra til etablering av LINK-er på større steder i Norge for å skape nøytrale møteplasser for selvhjelp. Dette skal være et supplement til andre tilbud og tiltak, og som en samarbeidspartner til og brobygger mellom det offentlige og frivilligheten.
LINK-ene kan godt sette i gang selvorganiserte selvhjelpsgrupper for spesielle grupper eller lidelser, men i tillegg vil sentrene ha mulighet til å sette i gang heterogene grupper, grupper «på tvers» der deltakerne ikke har spesielle diagnoser eller har vært innom helsevesenet. Hit kan du komme om du strever med livet og livssituasjonen, mangler mestring eller på annen måte har et problem du ønsker å gjøre noe med.
Erfaringer fra Trondheim
Knut Kiplesund, rådgiver II ved Kommunedirektørens fagstab i Trondheim kommune var invitert til å fortelle om selvhjelpsarbeidet i Trondheim kommune og etableringen av LINK Trondheim.
Han forteller at samarbeidet med Selvhjelp Norge (distriktskontoret for Møre og Romsdal og Trøndelag), den gang med Kari Strøm ved roret, startet for 6-7 år siden. Selvhjelp Norge representerer en faglig tyngde ved at det er en nasjonal aktør som kan bidra med kurs og opplæring.
Videre sier har dette: «Vi brukte litt tid på å finne ut hva selvhjelp er, og deretter fikk vi til en liten bevilgning og valgte Trondheim Røde kors som drifter av LINK Trondheim, fortsetter han. Røde kors er en nøytral arena og organisasjonen har legitimitet i befolkningen.
Kommunen er opptatt av innbyggerfokus og samskaping, at innbyggerne skal involveres og være en likeverdig samskapingsaktør. Deltakere i selvhjelpgrupper har selv regien og er kaptein på egen skute. Det er et viktig prinsipp og viktig for å inkludere selvhjelpsarbeid i folkehelsearbeidet.
Det er mange som har nytte av å samles i et fellesskap og dele. Det er en betydelig grad av meningsskaping. Vi har tro på selvhjelp som ett av mange verktøy og vil jobbe for å fortsette å utvikle dette. Et lavterskeltilbud som har mange kvaliteter i seg, og kan bidra positivt inn i et behandlingstilbud med profesjonelle aktører.
Det er viktig at vi sammen med Selvhjelp Norge og LINK Trondheim greier å utfordre interne enheter i kommunen og i brukerorganisasjoner for å skape erfaringer med hva selvhjelp er. Det er et hav av muligheter her! Selvorganiseringen kan utfordre litt, men vi har likevel tro på det. Han la vekt på informasjonsarbeidet internt i kommunen og la til dette:
Marie Borgen Hellerud jobber i LINK Trondheim. Hun delte erfaringer fra arbeidet med selvhjelpsgrupper. Selv er hun eneste igangsetter, men håper at de på sikt kan engasjere frivillige til å starte grupper.
Hvem går i gruppe?
«Alle» går i grupper og folk har forskjellige utfordringer. Det er fint at det finnes grupper for folk med spesifikke problemer, men uansett så handler det om utfordringer med det å være menneske. Det kan være godt å fri seg fra familie og venner – «å starte litt på nytt». Noen går parallelt til psykolog andre har ikke vært i kontakt med helsevesenet.
Uro, angst, skam depresjon, duger jeg? Mange finner nytte og trøst i et fellesskap som selvhjelpgruppene er. Noen ganger er deltakerne på veldig forskjellige steder i livet, men det er veldig lærerikt likevel.
Lederløse grupper?
Noen er skeptisk til det fordi mange er vant til å jobbe på en annen måte. Profesjonelle tenker ofte at gruppa trenger en leder. Noen gang er det sånn, men mange ganger går det helt fint å lede gruppa selv.
LINK Trondheim markedsfører senteret og muligheten for å delta i en selvhjelpgruppe mange steder:
i egne kanaler og treffpunkter, ved hjelp av fornøyde deltakere som formidler videre, samarbeid med Selvhjelp Norges distriktskontor, i Forum for psykisk helse i Trondheim, gjennom Frivilligsentraler og Mestringshuset Olavsgården, via Facebook, studentmedia og lokalaviser, på VGS og høyere utdanning og ved deltakelse på stands og kurs/foredrag.
Det er ikke komplisert å gå i en selvhjelpgruppe. Marie sier det slik:
LINK Bergen og omegn
Lars Hannevold, styreleder i LINK Bergen og omegn, innledet med litt historikk og fortalte at LINK Bergen og omegns styre består av et bredt spekter av engasjerte mennesker som alle møter folk med forskjellige problemer. Han fortsatte: «Det er et stort hull for folk uten diagnoser og som har behov for noen andre å snakke med. Mange pasientorganisasjoner har grupper, men jeg opplever at vi ofte snakker om det samme: Hvor har jeg vondt og hvilken lege kan fikse det?» Han siterte en mann han har møtt fra en selvhjelpsgruppe i Vestfold: «Hvis jeg vil snakke om sykdommen går jeg til brukerorganisasjonen, hvis jeg vil snakke om de viktige tingene i livet, går jeg til selvhjelpgruppa.»
Målgruppene LINK Bergen og omegn ønsker å nå ut til, med prosjektmidler fra NAV er immigranter og flytninger, unge voksne (18-30 år) utenfor arbeids- og studieliv, og mennesker under arbeidsavklaring. Men LINK vil også starte grupper for interesserte som ikke er innenfor prosjektmålene, når de tar kontakt.
Hovedbudskapet fra LINK Bergen og omegn til deltakerne er: Senteret skal være en nøytral arena for selvhjelpsarbeid. Grupper er allerede i gang!
LINK Bergen og omegn inkluderer i dag 6 omegns-kommuner, men det er et ønske om å utvide med flere kommuner etter hvert. Nå driver LINK på prosjektmidler, men vi skal jobbe for å skaffe driftsmidler for varig drift utover prosjektperioden. Det blir en viktig oppgave fremover.
Prosjektleder LINK Bergen og omegn, Maria Hanstveit, Foto: Selvhjelp Norge
Maria henvender seg til deltakerne og sier: «Dere møter mange mennesker i jobben deres som kan være aktuelle deltakere til selvhjelpgrupper!» – og gir noen eksempler:
Jo flere som vet om dette, jo lettere er det å starte grupper.
Digitale grupper er en mulighet for dem som ikke har mulighet til å reise, som i disse tider vil holde seg unna fysisk kontakt med for mange, eller de som ikke ønsker å møte naboen i gruppa.
Oppfordringer og ønsker til salen
Vit og husk: Deltakelse i selvhjelpgrupper er gratis for alle!
Noen spørsmål fra salen:
Hvilken erfaring har dere med grupper for innvandrere og flyktninger?
Svar fra Gry Nævdal/NAV Årstad: «Vi har veldig gode erfaringer med det. Mange er ensomme og det å komme i en gruppe er et springbrett til å komme videre. Det er en fantastisk mulighet, og deltakere fra gruppene forteller at det betydde mye for dem. Nav og Møllarens frivilligsentral samarbeidet om tilrettelegging, rekruttering og igangsetting av digitale grupper i vår. Vi fikk veldig god hjelp fra Selvhjelp Norge, som tok initiativ og koordinerte samarbeidet. De lærte også opp frivillige ved Møllaren som igangsettere.»
Hvor lenge delta man i en selvhjelpgruppe?
Du deltar i en selvhjelpsgruppe så lenge du har behov. Noen ganger varer gruppa i seks måneder, noen ganger i flere år. Deltakeren bestemmer selv når det er nok.
Finnes det forskning på selvhjelpsgrupper?
Selvhjelp Norge har en oversikt over forskning her. Nært forestående er fremleggelse av en doktorgrad om selvhjelp ved cand. polit. Nora Gotaas, Sosialantropologisk institutt og By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet. Les mer om dette her.
Lenker:
Nytt selvhjelpssenter for Bergen og omegn
Aktuelt, Lokalt selvhjelpsarbeid, NyheterEngasjerte folk har jobbet med å etablere LINK Bergen og omegn en god stund, og før sommeren kom endelig den første finansieringen på plass og arbeidet kan starte opp for alvor. Selvhjelp Norge gratulerer og ser frem til fortsatt tett samarbeid fremover!
LINK Bergen og omegn er et nøytralt senter for selvorganisert selvhjelp, og skal arbeide for at deltakelse i selvhjelpsgrupper blir mulig og alminnelig for folk som opplever livsproblemer. Bergen og omegn omfatter kommunene: Bergen, Alver, Osterøy, Vaksdal, Askøy, Øygarden og Bjørnafjorden.
Vi har snakket med styreleder i LINK Bergen og omegn, Lars T. Hannevold, om prosessen hit og mulighetene for senteret fremover.
Lars starter med å fortelle litt om senterets historikk og hvordan det ble til: –Arbeidet med opprettelse av et LINK Bergen om omegn startet allerede i februar 2019 og ble formelt stiftet som frivillig organisasjon i september 2019. Selvhjelp Norge inviterte innledningsvis en samling av representanter fra ulike frivillige organisasjoner og engasjerte personer, og har koordinert arbeidet hele veien.
Finansiering
Gjennom NAV og Bergen kommune har LINK Bergen og omegn fått prosjektmidler til å starte opp arbeidet og når vi skriver august 2020 er lokaler, nettside og ansatt på plass.
– Jeg har vært med hele tiden, forteller Lars. På årsmøtet våren 2020 tok han selv over styreledervervet. Fra før er han styreleder for Norsk Sarkoidose Forening, så den formelle kompetansen er vel ivaretatt. Lars er opptatt av at man i pasientforeninger snakker mer om diagnose og behandling, enn de dypere tingene i livet.
Hårete mål
– LINK Bergen og omegn har tatt mål av seg til å starte selvhjelpsgrupper for 100 personer innen mars neste år. Vi håper på et samarbeid med NAV, som har bevilget mesteparten av pengene vi har fått, for å gjøre kjent muligheten for selvorganiserte selvhjelpsgrupper overfor deres klienter, sier Lars.
Målgrupper for prosjektet er:
– Hva er dine tanker om selvhjelp og utbyttet for enkeltmenneskene, Lars?
– Dette er et viktig arbeid som jeg håper vi får til. Jeg har trua på selvhjelpsgrupper som konsept, jeg har trua på folks iboende ressurser.
– Det er mange som har selvhjelpsgrupper, men de er ofte diagnosespesifikke, og jeg tenker at dersom du vil rydde litt i din egen ryggsekk, er det veldig lurt med «på tvers»-grupper. Det har jeg veldig trua på!
Det Lars omtaler som «på tvers»-grupper er selvhjelpsgrupper med deltakere som har forskjellig problem eller sykdom og heller ikke trenger en spesifikk diagnose eller problem for å delta.
– Når du snakker med folk om selvhjelp, hva slags tilbakemeldinger får du?
– Folk er positive, men jeg tipper det er et lite stigma der. Det er det jeg håper vi kan være med på – å senke terskelen for å delta i selvhjelpsgrupper, og å normalisere det litt. Alle mennesker kommer i en situasjon i løpet av livet hvor de kunne trengt å snakke med noen, hvor det ikke nødvendigvis må være kona eller kompisen. Det kan kanskje til og med være en fordel at det ikke er det.
– Hva tenker du skal til for å senke terskelen for deltakelse?
– Det er jo det å ufarliggjøre det, da. Jeg tror det er en viktig jobb. Jeg tror vi har mye jobb foran oss. Det er et behov der ute, det er det ikke noe tvil om. Lars sier han blir litt stresset med tanke på arbeidet fremover: – Det mange ting som skal på plass og det blir viktig for styret å jobbe med fortsatt finansiering.
– Hva vil være de viktigste aktivitetene i denne prosjektperioden?
– Etter at ansettelse og lokaler nå er på plass blir det å starte grupper, markedsføring, rekruttering, og å skaffe driftsfinansiering utover den prosjektfinansieringen vi har fått. Det blir naturlig for oss å samarbeide med organisasjoner, pasientorganisasjoner og kommuner og være et supplement, en ressurs for folk som trenger det.
Korona gjorde at ting stoppet litt opp i vår, og så kom sommerferien, men det ser ut til at styret i LINK Bergen og omegn har godt grep på prosessen: I de siste månedene har styret skaffet i lokaler, ansatt Maria Horn Hanstveit (se bilde) som prosjektleder, og etablert hjemmesider.
I disse dager legges grunnlaget for det konkrete arbeidet videre i tett samarbeid med Selvhjelp Norge.
LINK Bergen og omegn
Adresse: John Lunds plass 1, 5007 Bergen
Kontakt: prosjektleder Maria Hanstveit
Telefon: 919 09 051
Facebook
Instagram
Les mer om LINKer og lokale aktører for selvhjelpsarbeid her.
Det er utfordrende, og det går bra – en stemningsrapport
Aktuelt, NyheterDette er en samtale mellom tre mødre om hvordan denne tiden har vært: hva er utfordrende og problematisk, hva er fint og verdifullt, hva er overraskelsene? Her er deres refleksjoner etter mange uker med pandemi, hjemmeskole og nettmøter (mai 2020).
Ideen til denne artikkelen ble til i forbindelse med den internasjonale familiedagen, 15. mai. Lite visste vel FN da denne dagen ble etablert (1993), hvor aktuelt temaet en gang skulle bli for alle familier, i alle land – samtidig.
Samtalen er med virkelige mennesker, men her er de anonyme. Vi kan kalle dem Kristin, Elin og Hanne. Til sammen har de hatt tre ektefeller/samboere, 11 tenåringer/unge voksne og to hunder i heimen nesten permanent i mange uker.
Hvordan har det vært?
På spørsmålet svarer de umiddelbart: – Det har gått over all forventning og bedre enn forventet. – Jeg ville trodd at jeg skulle ha klikka, men jeg har faktisk ikke gjort det, sier Kristin – Det har vært masse positivt.
Nedenfor skal vi høre at historien allikevel er litt mer nyansert.
Startproblemer
Hanne: – Det var litt startproblemer med å konsentrere seg om jobb og følge opp barn samtidig. Noen må følges opp tett, mens andre er mer selvgående. Denne overgangen til en ny hverdag var ganske krevende. Da klikket det litt innimellom.
Alle mødrene føler et ekstra ansvar for fellesskapet og infrastrukturen i hjemmet, et ansvar som er annerledes enn før og tapper energien i hverdagen.
Alle mødrene har russ i år, og samtalen går innom Bent Høies «tale til ungdommen«. Høie roste ungdommen for å akseptere den nye hverdagen og følge reglene. Det er flott, men samtidig kan det være sårt for de ungdommene som sliter på forskjellige måter, som er isolert eller syke – de som blir fratatt hele eller deler av den ungdomstiden Høie sier leves her og nå.
På den annen side: Denne tiden har også gjort det mulig for mange ungdommer å lade. Kanskje har situasjonen bidratt til mindre stress for noen… Du kan ikke lenger være «over alt», hele tiden, og nå har vi alle fått anledning til å lade – uten å gå glipp av noe.
Sosiale fellesskap
Kristin: – Jeg er veldig sosial derfor var starten av denne perioden kjempevanskelig. Særlig den første perioden manglet vi muligheten til å omgås venner og dele og lære av hverandres utfordringer. Så kom jeg inn i nye rutiner og fant jeg meg i at sånn er det. Mine pusterom har vært utendørs i naturen, ikke inne.
– Vi har en ekstrem evne til å omstille oss når vi er i en situasjon vi ikke kan gjøre noe med. Hanne og mannen har truffet venner på nettet. – Ikke fysisk, men allikevel en måte å møtes på vi aldri ville tenkt på før. Familien har også hatt flere felles turer i naturen enn ellers. Ungdommene ville normalt ikke vært like mye med når andre aktiviteter konkurrerer med familielivet.
Felles mat og måltider har fått en større plass. Hos Elin har de fordelt ansvar for middag, handling og tilberedning. Det gir læring, mestring og arbeidsfordeling i heimen. Dagens høydepunkt er middagen!
Det er vi voksne som har slitt mest
Som samtalen går og vi begynner å «huske felles», kommer vi også på stunder med frustrasjon og oppgitthet. – De adferdsmønstrene og konfliktområdene vi hadde før pandemien er selvsagt med oss inn på hjemmekontoret. De blir mer forsterket og vi har måttet jobbe med å bli litt mer felles i «dine og mine»-barn-situasjonen for eksempel, sier Hanne.
Ungdommene har stort sett klart seg selv, med litt ekstra støtte her og der. Men det ser ut til at det er de voksne relasjonene som er mest utfordrende. Hvorfor det?
– De «mønstrene» vi har med oss fra tidligere i livet og inn i relasjonene våre påvirker hvordan vi er sammen, snakker sammen og agerer. Det er også her det gnisser og gjør vondt når vi lever så tett. Ting som var vanskelig fra før blir vanskeligere da. Uheldige mønstre som har vært i mange år blir tydeligere nå, og de er vanskelig å bryte, oppsummerer de tre.
– Vi har med oss vår historie fra oppvekst og fortid. Ofte påvirker dette oss og måten vi omgås og uttrykker oss på. Det kan bli kulturkrasj, sier Elin. – Det å bli kjent med seg selv og hverandre med hver vår historie er viktig. Det unnskylder ikke at vi oppfører oss uforståelig, men kan bidra til forståelse og forklare hvorfor det skjer.
Pusterommene blir borte når alle er på samme sted – hele tiden
Hanne: – Noen ganger trenger jeg å få litt avstand for å skjønne hva som skjer, men det er ikke så mye mulighet for å være alene. De små luftehullene vi ellers har: på vei til jobb eller annet er ikke der nå. Nå er det mer intens, og selv på tur har jeg med meg et eller annet familiemedlem «på slep».
Da vi gikk inn i denne perioden, visste vi ikke hvor lenge det skulle vare. Nå skjønner vi at det vil det være annerledes også en stund fremover.
Å romme uro
Hanne snakker om uro: – I denne tiden er vi mer overlatt til å kjenne på uro av forskjellig slag, siden vi ikke så lett kan rømme fra den. Vi har måttet øve oss litt på å romme den uroen som kommer, for automatikken når det smerter er å rømme eller distrahere hjernen for å komme unna. Man blir sliten av å fortrenge og flykte.
Selvhjelp i hverdagen
Vi som er aktive med selvhjelp vet godt hvilket ansvar vi har og hvilke verktøy vi kan bruke. Vi vet at det lønner seg å snakke sammen når ting skurrer. Klarer vi det når det også kommer til det som er virkelig vanskelig?
– Jeg kan ha gode og nære samtaler, men når det kommer til mitt og mine problemer i mine nære relasjoner kan det gå helt i svart. Da er det mye vanskeligere å ta i bruk selvhjelp, sier Elin. – Tidligere prøvde jeg å holde munn og håpe på at det gikk over. Men det har jeg sluttet med. Nå sier jeg i fra og prøver å sette ord på problemet. Det er litt plagsomt for familien. Når jeg sier ifra må jeg også tåle at de andre har sin opplevelse av situasjonen. Det kan skape noen ugne situasjoner da jeg pirker borti noe som kan være ubehagelig å høre. Når jeg sier fra så er det fordi det er viktig for min selvrespekt, og fordi jeg vil at andre skal vite hvor de «har meg». Da slipper de å lure på hva som er galt. Slik åpenhet gjør det mulig for de andre i husstanden å gjøre det samme når det er nødvendig.
– I familien handler det ikke bare om meg, men om OSS sammen. Hverdagslige ting som å dra mye av lasset alene resulterer noen ganger i en følelse av «å bli tatt for gitt», å ikke bli sett. Det er tappende, og samtalen om dette er så vanskelig. Denne følelsen av å bli tatt for gitt berører, og kan skyldes mange ting, både hos meg selv og hos den andre. Eller en kombinasjon, fortsetter Elin.
Kristin sier ifra ganske raskt til vanlig. – Så jeg har øvd på å være tålmodig. Jeg føler også at hovedansvaret er på meg, og det bli veldig synlig i en situasjon som dette.
Hanne forteller at hun øve seg på å spørre på en hyggelig måte. – Ikke bare forvente at andre skal forstå hva som er nødvendig å gjøre – vi har forskjellige grenser, forskjellig standard. Så vi må finne balansen mellom MÅ og KAN. Hva som er godt nok.
Elin:– I par-relasjonen er jeg ikke alene. Jeg er avhengig av at andre er på samme «nivå» for å få til en god relasjon mellom to. Når samtalen blir en diskusjon, ikke refleksjon, og målet er å vinne diskusjonen blir det ofte utmattende. Det å få til en konstruktiv samtale er vanskelig. Det hjelper ikke at jeg prøver når vi ikke har den samme inngangen til problemet. Med det er også en prosess: selv om det ser ut til å stå i stampe, kan det allikevel gå fremover når tiden får virke litt.
Alle mødrene har med seg selvhjelpsforståelsen og kunnskapen i hverdagen, men det er ikke så lett å beskrive akkurat hvordan den brukes, men vi er enige om at «totalpakka» av det vi kan om selvhjelp styrker oss i denne tiden.
Endring
Vi vet at hvis det skal skje en endring, må noen ta ansvar. Jeg må ta ansvar for mitt. Jeg kan endre meg, men det skjer i en kontekst med andre. Jeg blir til sammen med deg. Så hvis flere skal endre seg må vi jo være enige om det, sånn noenlunde samtidig. Det er her det kan bli vanskelig. Det å komme i god dialog er starten. Å anerkjenne den andre og at vi har forskjellige utgangspunkt og perspektiver. Vi må gi noe for å få noe – vi må legge noe i potten – og det skal ikke vinnes, men deles.
Felles forståelse for utgangspunktet kan være en start og til det kreves erkjennelse av at vi har et problem, aksept for den andres opplevelser og vilje til å gjøre noe med situasjonen. Det er så lett å si disse tingene, men mye vanskeligere å gjøre. Derfor sier vi ofte: «Selvhjelp er enkelt, men ikke lettvint.» Det er lett å forstå i teorien, men mer utfordrende å gjøre i praksis. Bevisstheten rundt slike prosesser og noen praktiske verktøy i sekken gjør oss uansett bedre rustet til å bidra i egne liv.
Ting er vanskelig …
Det er mange som har det vanskelig: de som lever i dysfunksjonelle familier, de som er ensomme, ungdommer som har utfordringer fra før, kan bli mer sårbare i en truende og uforutsigbar tid hvor gamle rutiner er snudd på hodet.
Mange ting som er vanskelig under normale forhold – blir en ekstremøvelse når omgivelsene blir ustabile og fremtiden usikker. Det er helt normalt å kjenne at livet er problematisk. Alle kjenner på det innimellom. Men da er det også viktig å huske at det finnes muligheter for å komme i kontakt andre og styrke seg selv. Det finnes alltid et HÅP!
… men det er også mye bra
– Her og nå har vi akseptert situasjonen, og landet i det, sier Kristin. – Ikke alt må følges opp på alle kanter hele tiden. Nå er det også rom for å ta vare på hverandre og seg selv uten at alt må være arrangert. Det er noe positivt med at vi har fått lov til å stoppe opp, hvis man tar det det rommet. Det er et egenansvar som er vanskeligere når dagene er hektiske, selv om det er akkurat det vi trenger da. Denne tiden har også vært et kjærkomment avbrekk, for vi har ikke noen spesielle bekymringer hos oss, om helse eller jobb, sier hun.
I de tre familiene har alle beholdt jobbene sine og ingen har blitt virussyke så langt. Selv om noen av barna har utfordringer med seg inn i pandemien sier Kristin: – Vi har mange ting å være takknemlig for. “Tell godene”, sier Hanne, et sitat hun har arvet fra sin mor.
Livet går opp og ned, nå er det kanskje bare litt mer av alt som var før… Det som var problematisk før, er problematisk fremdeles og det som var gledelig før, er fint fremdeles. Kanskje har vi reetablert gleden over enkle ting og kanskje har vi kjent på noe nytt og vanskelig.
I skrivende stund er de mest alvorlige begrensningene i samfunnet i ferd med å løses opp. Vi nærmer oss mer normale tilstander og kan møtes mer som før. Men det er allikevel et stykke frem til det vi kalte normalt og det finnes fremdeles usikkerhet om fremtiden – om helse, jobb og utdanning.
Vi er i en slags normalt unormal situasjon. Vi har erkjent og tilpasset oss. Så må vi prøve å holde ut også fremover, ta de forhåndsregler som anbefales og passe på hverandre.
FNs internasjonale familiedag understreker den viktige rollen familien har i å skape trygge og gode liv. Den internasjonale familiedagen er en anledning til å lære mer om de sosiale, økonomiske og befolkningsmessige prosessene som påvirker familien. Familien danner utgangspunktet for alt sosialt liv og skal sørge for at alle familiemedlemmene har det godt.