Prinsipper for gode samtaler i en selvhjelpsgruppe
Nedenfor er beskrevet viktige prinsipper for samtalen i gruppa. Sammen med praktiske rammer for gruppene bidrar prinsippene til det gjensidige lederskapet av gruppa, og gir fokus og perspektiv til arbeidet.
Å være til stede «her og nå»
Hva opplever du her og nå? Tør du å kjenne etter? Våger du å sette ord på det og dele det? Å være til stede handler om å kjenne etter og lytte til det smertefulle for å finne ut hva det vil fortelle deg,
Det er evnen til å ta inn over seg reaksjonene som oppstår – og evnen til å gi uttrykk for dem som øves opp i en selvhjelpsgruppe. Vi kaller det «her og nå»- reaksjoner. «Her og nå»-reaksjonene er viktige for den som reagerer, fordi de forteller noe om ens egne såre punkter. De er viktige for den som skaper reaksjonene, fordi de gir nyttig kunnskap om hvordan man berører andre. Og de er viktige for gruppa som helhet, fordi ulike reaksjoner representerer ulike vinkler på samme problem.
Å være til stede her og nå er en treningssak, særlig hvis du har brukt tid og krefter på å holde det smertefulle, det som skjer her og nå, på avstand. Ved å tørre å være til stede får du lettere tak i erfaringer og kunnskap som kan brukes til å komme videre.
Herfra og fremover
Det koster å mobilisere egne krefter, treffe egne valg, ta ansvar og forandre retning. Ingen kan gjøre om på det som har vært, men du kan ta ansvar for hvordan du håndterer og bruker det du har opplevd. Det er dette som er hovedjobben i selvhjelpsgrupper, ikke “hvorfor har jeg det så ille”, men «hvordan skal jeg komme meg videre». Fokuset skal altså være herfra og fremover.
Snakk ut fra deg selv og din egen opplevelse
Si jeg, ikke man, en og du. I selvhjelpsarbeidet er det viktig å tenke: Slik du opplever din hverdag og din virkelighet, slik er det for deg. Det er det du kan snakke om, ikke hvordan andre opplever det, eller hvordan de eller du burde opplevd det.
Samtalene i en selvhjelpsgruppe foregår i hovedsak i jeg-form. Deltakerne prøver å unngå generelle vendinger, og snakker ut fra opplevelsen av det som skjer i rommet, her og nå. Da er det jeg og du som opplever noe, ikke man. For å få til dette må du våge å være til stede og kjenne etter, og faktisk sette ord på egne opplevelser i jeg-form. Dette er også en øvelse i å ta ansvar for egne følelse og opplevelser og sette ord på dem: – jeg mener, jeg føler…. Det kan være utfordrende, men også veldig lærerikt. Når du får det til vil du bli tydeligere både for deg selv og andre. Du styrker din identitet.
Det er ikke noe som heter: “Du behøver da ikke føle det slik …”. I selvhjelpsarbeidet er det sentralt å ha respekt for hverandres opplevelse av virkeligheten.
Dele smerte – ikke frata
Det er vanskelig å se på at andre strever og har det vondt. Vi begynner nesten automatisk å se etter løsninger som kan fjerne smerten. Ofte gir vi råd og trøst til mennesker som har det vanskelig fordi det får oss selv til å føle oss bedre. Det å tåle å gå ved siden av, orke bare å være til stede, avstå fra å ta ansvar, er krevende og mer verdifullt enn å ordne opp for andre. Noen ganger må vi orke å være tålmodig og heller støtte andre i sin prosess.
Å våge å ikke gi råd
«Jeg har fått mange råd, men det er ingen som har gitt meg dem», sa en kvinne i en selvhjelpsgruppe. Det er av og til enklere å fortelle andre hva de bør gjøre, enn bare å lytte til den andres erfaring. Dessuten kan det oppleves godt å hjelpe noen med et råd, men det kan også være en måte å distansere seg fra sine egne følelser på. Vi utfordrer oss selv ved å øve oss på å ikke gi råd og vente på å bli spurt – eventuelt. Vi må øve oss i å bare være til stede. Å tåle den andres smerte handler mye om å gå ved siden av, lytte, anerkjenne, være til stede uten nødvendigvis å løse problemet.
Situasjonen er en annen hvis den andre spør om råd. Da er vi på en annen måte åpen for innspill og forslag.
Veien er målet
Arbeidet i en selvhjelpsgruppe handler ikke om å nå et spesielt mål eller å lære seg én spesiell teknikk. Målet er å få i gang en endringsprosess slik at hver og en kan finne sin egen vei. En selvhjelpsgruppe er altså ikke et kurs der det tilføres kunnskap utenfra, men et forpliktende arbeidsfellesskap der hver enkelt henter sin kunnskap innenfra. Dette er ikke en koseklubb og det er noe langt mer enn bare historiefortelling.
Lytt til deg selv – og til de andre
Her og nå-situasjoner gir deg tilgang til å lytte til deg selv. Men det er også viktig å lytte til de andre deltakerne. Når de forteller: vær oppmerksom og bruk begge ørene. Da forteller du den andre at du er interessert, at du ser ham. Det øker muligheten for at han tør å åpne seg og være ærlig. Anerkjenn det som blir sagt selv om du har andre oppfatninger eller følelser selv. Vær til stede for den andre, prøv å holde egne meninger tilbake til det blir rom for dem.
Våg å være synlig – vis frem egen opplevelse
Skal du få utbytte av en selvhjelpsgruppe, må du våge å sette ord på tanker og følelser. Dette er ikke alltid lett, og det er lov til å bruke tid på å komme dit at du tør å vise deg fram, tør å være synlig. Deltakere bruker ulik tid på dette.
Ikke si mer enn du er klar for, og i ditt eget tempo
En selvhjelpsgruppe er ingen konkurranse i åpenhet. Det er ikke om å gjøre å si eller fortelle mest mulig. Hvor mye eller lite du sier, bestemmer du selv. Det handler om gradvis å kjenne etter og sette ord på det du opplever der og da. Når en gruppe startes opp er det viktig å respektere hverandres grenser og ikke presse hverandre til å si mer enn den enkelte selv vil.
Gruppa har ingen leder – alle må ta ansvar
Selvhjelpsgruppa har ingen leder. Det betyr at alle har, og må ta, et felles ansvar for å drive gruppa fremover.