Partnerskap med fylkeskommunen har gitt LINK-prosjektet vind i seilene: Vestfold og Telemark Fylkeskommune har bevilget en million kroner, fordelt over 4 år, til etablering av et LINK Vestfold og Telemark.

Et partnerskap av 7 organisasjoner har søkt penger og fått en tildeling som gjør at arbeidet med etablering av et LINK i fylket har fått fart. Dette blir LINK-senter nummer fire i Norge.

Partnerskapets deltakere er A-Larm, Norske kvinners sanitetsforening/NKS, Mental Helse, Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse/LPP, Landsforeningen Nyreforeningen og transplanterte pasienter/LNT, Spiseforstyrrelsesforeningen/SPISFO​ og Selvhjelp Norges distriktskontor for Vestfold og Telemark og Buskerud i Viken.

LINK Vestfold og Telemark er nummer fire i rekken av LINK-sentre. Sentrene er lokalt forankret og finansiert, men samarbeider og deler erfaringer om selvhjelpsarbeid.

Nøytral møteplass

LINK Vestfold og Telemark skal være en nøytral (problem- og livssituasjonsuavhengig) møteplass der mennesker kan ta kontakt når de ønsker å delta i en selvhjelpsgruppe – en arena for praktisk selvhjelpsarbeid og samhandling med frivilligheten, det offentlige og andre relevante aktører.

LINK-prosjektet er et praktisk selvhjelpsted der koordinering og igangsetting av selvhjelpsgrupper skal styrke lokal forankring av selvhjelpsarbeidet i regionen, og forsterke likepersons- og selvhjelpsarbeidet som allerede pågår i organisasjonene og samarbeidet med frivilligheten for øvrig.

Målgruppene for tiltaket er primært den voksne befolkningen i Vestfold og Telemark som står i ulike utfordringer og livsproblemer i sin hverdag.

Folkehelse

Midlene kommer fra Fylkeskommunens folkehelsesatsning på psykisk helse for å motvirke sosiale forskjeller. Prosjektet er et partnerskap mellom Fylkeskommunen og frivilligheten.

Fylkeskommunen har et eget nettverk for folkehelse. Selvhjelp Norges distriktskontor har gode samarbeidspartnere i organisasjoner som satser på selvhjelp, gode møteplasser og annet likepersonarbeid for ulike målgrupper. 

Hvordan?

Det arbeides for å etablere en prosjektorganisasjon som skal ha administrativt og faglig ansvar for prosjektet. Det er et mål om å skaffe finansiering til å dekke to stillinger. Det er allerede en søknad inne hos Fylkesmannen om satsning mot seniorer. Målet er å etablere selvhjelpsgrupper og dele erfaringer og spre informasjon så folk i fylket får vite om muligheten til å bli med i selvhjelpsorganisasjoner, delta i nettverk på tvers av organisasjonene og grupper for ulike livsproblemer.

Hva ønsker fylkeskommunen?

Fylkeskommunen vil at alle prosjektene (13 til sammen) som har fått partnerskapsmidler skal inngå i et nettverk. Sist i oktober ble det arrangert et partnerskapsmøte der samtlige organisasjoner som ble tildelt midler var invitert for å presentere sitt prosjekt. Sammen med distriktsleder Selvhjelp Norge, Anne Grete Tandberg var Sondre Otervik i A-Larm med og presenterte prosjektet på vegne av eierorganisasjonene.  Det ble også formidlet et ønske fra organisasjonene om å styrke nettverket av frivillighet i dette møte.

Vi ønsker kraft og fart i selvhjelpsarbeidet!

Vår bærende idé i prosjektet er samskaping på tvers av innbyggere, organisasjoner, privat- og offentlig sektor om å ta selvhjelp i bruk. Vi er alle utsatte og sårbare. Sårbarheten kan bli vår styrke når vi våger den gjensidige hjelpen. Erfaringer kan deles!

Partnerskapet LINK Vestfold og Telemark inviterer alle organisasjoner og aktører, frivillig, privat og offentlig til å delta for å få ende større kraft til arbeidet!

Ta kontakt med Selvhjelp Norges distriktskontor om du vil være med som frivillig, som organisasjon eller som privat eller offentlig aktør for å få selvhjelp til i praksis.

Rusettervernet i Sogn og Fjordane feiret nylig 50 år fulle av erfaringer.

Boka Rusettervernet har gitt ut i forbindelse med jubileet forteller om folk «som har tatt grep om eget liv og funnet støtte i selvhjelpgrupper». De håper at det skal inspirerer andre til å kjøpe boka.

I pressemeldingen om jubileet og boka sier de:

Det var så viktig for oss å lage denne boka … Om det inspirerer berre eit menneske til å halde seg rusfri, er det verdt alle pengane som er brukt og vel så det. Boka er gitt ut med støtte frå Berge Selvik Minnefond, Florø Hamn, INC Gruppen og Rein Design.

Virkelige historier fra virkelige liv

Vi kunne fylt boka med historiske faktabok­sar, organisasjonsoppbygging og statistikk om rus. Det har aldri fått nokon rusfri før, så det held vi på eit minimum. Målet er at boka skal leve i mange år, som eit vitnesbyrd om kva som er mulig om ein torer.

Selvhjelp Norge har samarbeidet med Rusettervernet i mange år. Vi gratulerer!!!

Les pressemelding fra Rusettervernet her.

Rusettervernet i Sogn og Fjordane

22. september inviterte LINK Bergen og omegn nærkommunene for å informere om senterets -arbeid og hvilke muligheter dette gir for kommunene, frivillige organisasjoner og andre offentlige instanser. LINK Bergen og omegn inviterte til bredt samarbeid og samskaping, og oppfordrer kommunene til å informere sine innbyggere om LINK og muligheten for å gå en i selvhjelpsgruppe.

LINK Bergen og omegn var representert ved Maria Horn Hanstveit, nytilsatt prosjektleder, og Lars Hannevold, styreleder ved senteret. I tillegg fikk vi høre om selvhjelpsarbeidet i Trondheim, representert ved Knut Kiplesund, rådgiver II ved Kommunedirektørens fagstab i Trondheim kommune, Marie Borgen Hellerud fra LINK Trondheim og Kari Witzøe fra Selvhjelp Norges distriktskontor for Vestland.

Flere LINK-er

Det finnes nå tre LINK-er i Norge. Selv om logoen har samme design er alle er selvstendige enheter med litt forskjellig historie og finansiering, men de samarbeider for å dele erfaringer om drift av sentrene og oppstart av selvorganiserte selvhjelpsgrupper.

Primus motor

Kari Witzøe ved Selvhjelp Norges distriktskontor for Vestland har vært primus motor i etableringen av LINK Bergen og omegn. Når senteret nå er i drift vil hun samarbeide aktivt med dem for å støtte arbeidet og bidra med våre erfaringer. Kari uttrykte stor glede over at senteret er i gang og tilgjengelig for de lokale aktørene. Hun sier at alle deltakerne på møtet har en viktig rolle. – Selvhjelp Norge vil ikke alene klare å nå ut med informasjon og kunnskap. Vi trenger at offentlige instanser og frivilligheten setter dette på dagsorden i egne organisasjoner, og informerer sine brukere og medlemmer. Det vil gjøre at folk kan delta i selvhjelpsgrupper og vite om verktøyene uavhengig av hvor de bor, sier hun.

Selvhjelp Norge ble etablert i 2006 og har arbeidet nasjonalt for å øke kunnskapen om selvhjelp. Èn oppgave er å bidra til etablering av LINK-er på større steder i Norge for å skape nøytrale møteplasser for selvhjelp. Dette skal være et supplement til andre tilbud og tiltak, og som en samarbeidspartner til og brobygger mellom det offentlige og frivilligheten.

LINK-ene kan godt sette i gang selvorganiserte selvhjelpsgrupper for spesielle grupper eller lidelser, men i tillegg vil sentrene ha mulighet til å sette i gang heterogene grupper, grupper «på tvers» der deltakerne ikke har spesielle diagnoser eller har vært innom helsevesenet. Hit kan du komme om du strever med livet og livssituasjonen, mangler mestring eller på annen måte har et problem du ønsker å gjøre noe med.

Erfaringer fra Trondheim

Knut Kiplesund, rådgiver II ved Kommunedirektørens fagstab i Trondheim kommune var invitert til å fortelle om selvhjelpsarbeidet i Trondheim kommune og etableringen av LINK Trondheim.

Han forteller at samarbeidet med Selvhjelp Norge (distriktskontoret for Møre og Romsdal og Trøndelag), den gang med Kari Strøm ved roret, startet for 6-7 år siden. Selvhjelp Norge representerer en faglig tyngde ved at det er en nasjonal aktør som kan bidra med kurs og opplæring.

Videre sier har dette: «Vi brukte litt tid på å finne ut hva selvhjelp er, og deretter fikk vi til en liten bevilgning og valgte Trondheim Røde kors som drifter av LINK Trondheim, fortsetter han. Røde kors er en nøytral arena og organisasjonen har legitimitet i befolkningen.

Kommunen er opptatt av innbyggerfokus og samskaping, at innbyggerne skal involveres og være en likeverdig samskapingsaktør. Deltakere i selvhjelpgrupper har selv regien og er kaptein på egen skute. Det er et viktig prinsipp og viktig for å inkludere selvhjelpsarbeid i folkehelsearbeidet.

Det er mange som har nytte av å samles i et fellesskap og dele. Det er en betydelig grad av meningsskaping. Vi har tro på selvhjelp som ett av mange verktøy og vil jobbe for å fortsette å utvikle dette. Et lavterskeltilbud som har mange kvaliteter i seg, og kan bidra positivt inn i et behandlingstilbud med profesjonelle aktører.

Det er viktig at vi sammen med Selvhjelp Norge og LINK Trondheim greier å utfordre interne enheter i kommunen og i brukerorganisasjoner for å skape erfaringer med hva selvhjelp er. Det er et hav av muligheter her! Selvorganiseringen kan utfordre litt, men vi har likevel tro på det. Han la vekt på informasjonsarbeidet internt i kommunen og la til dette:

Du blir ikke heit av det du ikke veit.

Marie Borgen Hellerud jobber i LINK Trondheim. Hun delte erfaringer fra arbeidet med selvhjelpsgrupper. Selv er hun eneste igangsetter, men håper at de på sikt kan engasjere frivillige til å starte grupper.

Hvem går i gruppe?

«Alle» går i grupper og folk har forskjellige utfordringer. Det er fint at det finnes grupper for folk med spesifikke problemer, men uansett så handler det om utfordringer med det å være menneske. Det kan være godt å fri seg fra familie og venner – «å starte litt på nytt». Noen går parallelt til psykolog andre har ikke vært i kontakt med helsevesenet.

Uro, angst, skam depresjon, duger jeg? Mange finner nytte og trøst i et fellesskap som selvhjelpgruppene er. Noen ganger er deltakerne på veldig forskjellige steder i livet, men det er veldig lærerikt likevel.

Lederløse grupper?

Noen er skeptisk til det fordi mange er vant til å jobbe på en annen måte. Profesjonelle tenker ofte at gruppa trenger en leder. Noen gang er det sånn, men mange ganger går det helt fint å lede gruppa selv.

LINK Trondheim markedsfører senteret og muligheten for å delta i en selvhjelpgruppe mange steder:

i egne kanaler og treffpunkter, ved hjelp av fornøyde deltakere som formidler videre, samarbeid med Selvhjelp Norges distriktskontor, i Forum for psykisk helse i Trondheim, gjennom Frivilligsentraler og Mestringshuset Olavsgården, via Facebook, studentmedia og lokalaviser, på VGS og høyere utdanning og ved deltakelse på stands og kurs/foredrag.

Det er ikke komplisert å gå i en selvhjelpgruppe. Marie sier det slik:

Det dreier seg om den gode samtalen rundt bordet.
To timer i uka i en selvhjelpgruppe er en investering i egen helse!

LINK Bergen og omegn

Lars Hannevold, styreleder i LINK Bergen og omegn, innledet med litt historikk og fortalte at LINK Bergen og omegns styre består av et bredt spekter av engasjerte mennesker som alle møter folk med forskjellige problemer. Han fortsatte: «Det er et stort hull for folk uten diagnoser og som har behov for noen andre å snakke med. Mange pasientorganisasjoner har grupper, men jeg opplever at vi ofte snakker om det samme: Hvor har jeg vondt og hvilken lege kan fikse det?» Han siterte en mann han har møtt fra en selvhjelpsgruppe i Vestfold: «Hvis jeg vil snakke om sykdommen går jeg til brukerorganisasjonen, hvis jeg vil snakke om de viktige tingene i livet, går jeg til selvhjelpgruppa.»

Målgruppene LINK Bergen og omegn ønsker å nå ut til, med prosjektmidler fra NAV er immigranter og flytninger, unge voksne (18-30 år) utenfor arbeids- og studieliv, og mennesker under arbeidsavklaring. Men LINK vil også starte grupper for interesserte som ikke er innenfor prosjektmålene, når de tar kontakt.  

Hovedbudskapet fra LINK Bergen og omegn til deltakerne er: Senteret skal være en nøytral arena for selvhjelpsarbeid. Grupper er allerede i gang!  

LINK Bergen og omegn inkluderer i dag 6 omegns-kommuner, men det er et ønske om å utvide med flere kommuner etter hvert. Nå driver LINK på prosjektmidler, men vi skal jobbe for å skaffe driftsmidler for varig drift utover prosjektperioden. Det blir en viktig oppgave fremover.

Maria henvender seg til deltakerne og sier: «Dere møter mange mennesker i jobben deres som kan være aktuelle deltakere til selvhjelpgrupper!» – og gir noen eksempler:

• De som er ensomme eller har sosiale utfordringer – da kan det å komme seg ut kan være selvhjelp.
• De som har opplevd tunge ting – da er det samtalen som er viktig for å finne ut hva kan de gjøre selv.
• De som jobber med å sette egne grenser og hevde seg selv – da er gruppa en øvings- og en bevisstgjøringsarena.

Jo flere som vet om dette, jo lettere er det å starte grupper.

Digitale grupper er en mulighet for dem som ikke har mulighet til å reise, som i disse tider vil holde seg unna fysisk kontakt med for mange, eller de som ikke ønsker å møte naboen i gruppa.

Oppfordringer og ønsker til salen

• LINK oppfordrer salens aktører til å videreformidle informasjon til folk de møter, slik at LINK kan bruke ressurser til å nå de gruppen som ikke fanges opp andre steder.

• Vi ønsker å være et supplement til det mange av dere driver med. Inviter oss gjerne inn til møter for å informere!

• Vi kan lære opp igangsettere i samarbeid med Selvhjelp Norge når det er et ønske.

• Har noen ledige lokaler som kan lånes ut til grupper? Ikke alle kan eller ønsker å møtes i lokaler i Bergen.

• Send deltakere til oss så finner vi måter å løse det på!

Vit og husk: Deltakelse i selvhjelpgrupper er gratis for alle!

Noen spørsmål fra salen:

Hvilken erfaring har dere med grupper for innvandrere og flyktninger?

Svar fra Gry Nævdal/NAV Årstad: «Vi har veldig gode erfaringer med det. Mange er ensomme og det å komme i en gruppe er et springbrett til å komme videre. Det er en fantastisk mulighet, og deltakere fra gruppene forteller at det betydde mye for dem. Nav og Møllarens frivilligsentral samarbeidet om tilrettelegging, rekruttering og igangsetting av digitale grupper i vår. Vi fikk veldig god hjelp fra Selvhjelp Norge, som tok initiativ og koordinerte samarbeidet. De lærte også opp frivillige ved Møllaren som igangsettere.»

Hvor lenge delta man i en selvhjelpgruppe?

Du deltar i en selvhjelpsgruppe så lenge du har behov. Noen ganger varer gruppa i seks måneder, noen ganger i flere år. Deltakeren bestemmer selv når det er nok.

Finnes det forskning på selvhjelpsgrupper?

Selvhjelp Norge har en oversikt over forskning her. Nært forestående er fremleggelse av en doktorgrad om selvhjelp ved cand. polit. Nora Gotaas, Sosialantropologisk institutt og By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet. Les mer om dette her.

Lenker:

• LINK Bergen og omegn
• Intervju med Lars Hannevold fra august 2020

Dette er en samtale mellom tre mødre om hvordan denne tiden har vært: hva er utfordrende og problematisk, hva er fint og verdifullt, hva er overraskelsene? Her er deres refleksjoner etter mange uker med pandemi, hjemmeskole og nettmøter (mai 2020).

Ideen til denne artikkelen ble til i forbindelse med den internasjonale familiedagen, 15. mai. Lite visste vel FN da denne dagen ble etablert (1993), hvor aktuelt temaet en gang skulle bli for alle familier, i alle land – samtidig.

Samtalen er med virkelige mennesker, men her er de anonyme. Vi kan kalle dem Kristin, Elin og Hanne. Til sammen har de hatt tre ektefeller/samboere, 11 tenåringer/unge voksne og to hunder i heimen nesten permanent i mange uker.

Hvordan har det vært?

På spørsmålet svarer de umiddelbart: – Det har gått over all forventning og bedre enn forventet. – Jeg ville trodd at jeg skulle ha klikka, men jeg har faktisk ikke gjort det, sier Kristin – Det har vært masse positivt.

Nedenfor skal vi høre at historien allikevel er litt mer nyansert.

Startproblemer

Hanne: – Det var litt startproblemer med å konsentrere seg om jobb og følge opp barn samtidig. Noen må følges opp tett, mens andre er mer selvgående. Denne overgangen til en ny hverdag var ganske krevende. Da klikket det litt innimellom.

Alle mødrene føler et ekstra ansvar for fellesskapet og infrastrukturen i hjemmet, et ansvar som er annerledes enn før og tapper energien i hverdagen.

Alle mødrene har russ i år, og samtalen går innom Bent Høies «tale til ungdommen«. Høie roste ungdommen for å akseptere den nye hverdagen og følge reglene. Det er flott, men samtidig kan det være sårt for de ungdommene som sliter på forskjellige måter, som er isolert eller syke – de som blir fratatt hele eller deler av den ungdomstiden Høie sier leves her og nå.

På den annen side: Denne tiden har også gjort det mulig for mange ungdommer å lade. Kanskje har situasjonen bidratt til mindre stress for noen… Du kan ikke lenger være «over alt», hele tiden, og nå har vi alle fått anledning til å lade – uten å gå glipp av noe.

Sosiale fellesskap

Kristin: – Jeg er veldig sosial derfor var starten av denne perioden kjempevanskelig. Særlig den første perioden manglet vi muligheten til å omgås venner og dele og lære av hverandres utfordringer. Så kom jeg inn i nye rutiner og fant jeg meg i at sånn er det. Mine pusterom har vært utendørs i naturen, ikke inne.

– Vi har en ekstrem evne til å omstille oss når vi er i en situasjon vi ikke kan gjøre noe med. Hanne og mannen har truffet venner på nettet. – Ikke fysisk, men allikevel en måte å møtes på vi aldri ville tenkt på før. Familien har også hatt flere felles turer i naturen enn ellers. Ungdommene ville normalt ikke vært like mye med når andre aktiviteter konkurrerer med familielivet.

Felles mat og måltider har fått en større plass. Hos Elin har de fordelt ansvar for middag, handling og tilberedning. Det gir læring, mestring og arbeidsfordeling i heimen. Dagens høydepunkt er middagen!

Det er vi voksne som har slitt mest

Som samtalen går og vi begynner å «huske felles», kommer vi også på stunder med frustrasjon og oppgitthet. – De adferdsmønstrene og konfliktområdene vi hadde før pandemien er selvsagt med oss inn på hjemmekontoret. De blir mer forsterket og vi har måttet jobbe med å bli litt mer felles i «dine og mine»-barn-situasjonen for eksempel, sier Hanne.

Ungdommene har stort sett klart seg selv, med litt ekstra støtte her og der. Men det ser ut til at det er de voksne relasjonene som er mest utfordrende. Hvorfor det?

– De «mønstrene» vi har med oss fra tidligere i livet og inn i relasjonene våre påvirker hvordan vi er sammen, snakker sammen og agerer. Det er også her det gnisser og gjør vondt når vi lever så tett. Ting som var vanskelig fra før blir vanskeligere da. Uheldige mønstre som har vært i mange år blir tydeligere nå, og de er vanskelig å bryte, oppsummerer de tre.

– Vi har med oss vår historie fra oppvekst og fortid. Ofte påvirker dette oss og måten vi omgås og uttrykker oss på. Det kan bli kulturkrasj, sier Elin. – Det å bli kjent med seg selv og hverandre med hver vår historie er viktig. Det unnskylder ikke at vi oppfører oss uforståelig, men kan bidra til forståelse og forklare hvorfor det skjer.

Pusterommene blir borte når alle er på samme sted – hele tiden

Hanne: – Noen ganger trenger jeg å få litt avstand for å skjønne hva som skjer, men det er ikke så mye mulighet for å være alene. De små luftehullene vi ellers har: på vei til jobb eller annet er ikke der nå. Nå er det mer intens, og selv på tur har jeg med meg et eller annet familiemedlem «på slep».

Da vi gikk inn i denne perioden, visste vi ikke hvor lenge det skulle vare. Nå skjønner vi at det vil det være annerledes også en stund fremover.

Å romme uro

Hanne snakker om uro: – I denne tiden er vi mer overlatt til å kjenne på uro av forskjellig slag, siden vi ikke så lett kan rømme fra den. Vi har måttet øve oss litt på å romme den uroen som kommer, for automatikken når det smerter er å rømme eller distrahere hjernen for å komme unna. Man blir sliten av å fortrenge og flykte.

Selvhjelp i hverdagen

Vi som er aktive med selvhjelp vet godt hvilket ansvar vi har og hvilke verktøy vi kan bruke. Vi vet at det lønner seg å snakke sammen når ting skurrer. Klarer vi det når det også kommer til det som er virkelig vanskelig?

– Jeg kan ha gode og nære samtaler, men når det kommer til mitt og mine problemer i mine nære relasjoner kan det gå helt i svart. Da er det mye vanskeligere å ta i bruk selvhjelp, sier Elin. – Tidligere prøvde jeg å holde munn og håpe på at det gikk over. Men det har jeg sluttet med. Nå sier jeg i fra og prøver å sette ord på problemet. Det er litt plagsomt for familien. Når jeg sier ifra må jeg også tåle at de andre har sin opplevelse av situasjonen. Det kan skape noen ugne situasjoner da jeg pirker borti noe som kan være ubehagelig å høre. Når jeg sier fra så er det fordi det er viktig for min selvrespekt, og fordi jeg vil at andre skal vite hvor de «har meg». Da slipper de å lure på hva som er galt. Slik åpenhet gjør det mulig for de andre i husstanden å gjøre det samme når det er nødvendig.

– I familien handler det ikke bare om meg, men om OSS sammen. Hverdagslige ting som å dra mye av lasset alene resulterer noen ganger i en følelse av «å bli tatt for gitt», å ikke bli sett. Det er tappende, og samtalen om dette er så vanskelig. Denne følelsen av å bli tatt for gitt berører, og kan skyldes mange ting, både hos meg selv og hos den andre. Eller en kombinasjon, fortsetter Elin.

Kristin sier ifra ganske raskt til vanlig. – Så jeg har øvd på å være tålmodig. Jeg føler også at hovedansvaret er på meg, og det bli veldig synlig i en situasjon som dette.

Hanne forteller at hun øve seg på å spørre på en hyggelig måte. – Ikke bare forvente at andre skal forstå hva som er nødvendig å gjøre – vi har forskjellige grenser, forskjellig standard. Så vi må finne balansen mellom MÅ og KAN. Hva som er godt nok.

Elin:– I par-relasjonen er jeg ikke alene. Jeg er avhengig av at andre er på samme «nivå» for å få til en god relasjon mellom to. Når samtalen blir en diskusjon, ikke refleksjon, og målet er å vinne diskusjonen blir det ofte utmattende. Det å få til en konstruktiv samtale er vanskelig. Det hjelper ikke at jeg prøver når vi ikke har den samme inngangen til problemet. Med det er også en prosess: selv om det ser ut til å stå i stampe, kan det allikevel gå fremover når tiden får virke litt.

Alle mødrene har med seg selvhjelpsforståelsen og kunnskapen i hverdagen, men det er ikke så lett å beskrive akkurat hvordan den brukes, men vi er enige om at «totalpakka» av det vi kan om selvhjelp styrker oss i denne tiden.

Endring

Vi vet at hvis det skal skje en endring, må noen ta ansvar. Jeg må ta ansvar for mitt. Jeg kan endre meg, men det skjer i en kontekst med andre. Jeg blir til sammen med deg. Så hvis flere skal endre seg må vi jo være enige om det, sånn noenlunde samtidig. Det er her det kan bli vanskelig. Det å komme i god dialog er starten. Å anerkjenne den andre og at vi har forskjellige utgangspunkt og perspektiver. Vi må gi noe for å få noe – vi må legge noe i potten – og det skal ikke vinnes, men deles.

Felles forståelse for utgangspunktet kan være en start og til det kreves erkjennelse av at vi har et problem, aksept for den andres opplevelser og vilje til å gjøre noe med situasjonen. Det er så lett å si disse tingene, men mye vanskeligere å gjøre. Derfor sier vi ofte: «Selvhjelp er enkelt, men ikke lettvint.» Det er lett å forstå i teorien, men mer utfordrende å gjøre i praksis. Bevisstheten rundt slike prosesser og noen praktiske verktøy i sekken gjør oss uansett bedre rustet til å bidra i egne liv.

Ting er vanskelig …

Det er mange som har det vanskelig: de som lever i dysfunksjonelle familier, de som er ensomme, ungdommer som har utfordringer fra før, kan bli mer sårbare i en truende og uforutsigbar tid hvor gamle rutiner er snudd på hodet.

Mange ting som er vanskelig under normale forhold – blir en ekstremøvelse når omgivelsene blir ustabile og fremtiden usikker. Det er helt normalt å kjenne at livet er problematisk. Alle kjenner på det innimellom. Men da er det også viktig å huske at det finnes muligheter for å komme i kontakt andre og styrke seg selv. Det finnes alltid et HÅP!

… men det er også mye bra

– Her og nå har vi akseptert situasjonen, og landet i det, sier Kristin. – Ikke alt må følges opp på alle kanter hele tiden. Nå er det også rom for å ta vare på hverandre og seg selv uten at alt må være arrangert. Det er noe positivt med at vi har fått lov til å stoppe opp, hvis man tar det det rommet. Det er et egenansvar som er vanskeligere når dagene er hektiske, selv om det er akkurat det vi trenger da. Denne tiden har også vært et kjærkomment avbrekk, for vi har ikke noen spesielle bekymringer hos oss, om helse eller jobb, sier hun.

I de tre familiene har alle beholdt jobbene sine og ingen har blitt virussyke så langt. Selv om noen av barna har utfordringer med seg inn i pandemien sier Kristin: – Vi har mange ting å være takknemlig for. “Tell godene”, sier Hanne, et sitat hun har arvet fra sin mor.

Livet går opp og ned, nå er det kanskje bare litt mer av alt som var før… Det som var problematisk før, er problematisk fremdeles og det som var gledelig før, er fint fremdeles. Kanskje har vi reetablert gleden over enkle ting og kanskje har vi kjent på noe nytt og vanskelig.

I skrivende stund er de mest alvorlige begrensningene i samfunnet i ferd med å løses opp. Vi nærmer oss mer normale tilstander og kan møtes mer som før. Men det er allikevel et stykke frem til det vi kalte normalt og det finnes fremdeles usikkerhet om fremtiden – om helse, jobb og utdanning.

Vi er i en slags normalt unormal situasjon. Vi har erkjent og tilpasset oss. Så må vi prøve å holde ut også fremover, ta de forhåndsregler som anbefales og passe på hverandre.

FNs internasjonale familiedag understreker den viktige rollen familien har i å skape trygge og gode liv. Den internasjonale familiedagen er en anledning til å lære mer om de sosiale, økonomiske og befolkningsmessige prosessene som påvirker familien. Familien danner utgangspunktet for alt sosialt liv og skal sørge for at alle familiemedlemmene har det godt.