En gammel heroinist krysser sine spor

, , ,

Raymond har en fortid med bruk av rusmidler, og senere som rusavhengig fra ungdom til tidlig i førtiårene. Etter nærmere 30 år med bruk av alle typer rusmidler ble han rusfri i 2013. Her er hans historie om opp- og nedturer, vendepunktet og hans erfaring med selvhjelp og selvhjelpsgrupper.


Av Raymond Tollefsen

Brukerspesialist ved ARA Drammen, Vestre Viken HF, frivillig, fagansvarlig og prosjektleder for Foreningen Medvandrerne, styremedlem i Norsk selvhjelpsforum

Jeg har vært innlagt mer enn 20 ganger i spesialisthelsetjenesten på grunn av rus. Jeg har også «slutta» en haug med ganger på egen hånd.
For min del var det aldri noe problem å slutte. Det var som oftest bare godt for en liten periode, og en helt naturlig del av det livet jeg levde. Problemet mitt var å forbli rusfri. 
Jeg begynte alltid på nytt igjen etter en tid. Noen uker, noen måneder, når smerten og kaoset var borte og konsekvensen av surret mitt var ordna opp i. Jeg trodde alltid at denne gangen ville det gå bra.
Jeg er jo ikke dum. Jeg lar vel ikke stoffene eller alkoholen ta overhånd én gang til?!

Jeg vokste opp i en ekte arbeiderklassefamilie i en liten idyllisk by helt nord i Vestfold på 70-tallet. Og jeg begynte å ruse meg allerede som ung gutt. Jeg var bare 11-12 år første gangen jeg smakte øl og vin. Og 13 år når jeg røyka hasj for første gang. Men jeg rusa meg ikke fordi jeg hadde store problemer eller utfordringer, tvert i mot. Jeg tok egentlig ting litt for lett. Jeg var flink på skolen, hadde masse venner, draget på jentene og jeg var både høyreist og sterk. Livet var en leik. Og jeg var leiken.

Men det har alltid vært en slags uro og rastløshet inni meg. Jeg var en rebell. En av dem som var i evig opposisjon til lærere og det bestående. Det var noe inni meg som ikke ville temmes eller tøyles og som alltid ville utforske det ukjente og mørke. En dragning mot alt som var forbudt og spennende. Og rusen gjorde meg til noe mer enn jeg var i det kjedelige dagliglivet. Den ga meg ro, den ga meg styrke, kreativitet, innsikt og den fikk meg til å føle meg mer levende og av og til litt gal.
Jeg likte det. Jeg elska det!

Raymond
Raymond som liten gutt

Ba om hjelp

Lenge følte jeg at jeg hadde en viss kontroll. Og det var egentlig ikke før jeg prøvde heroin at konsekvensene blei såpass store at jeg måtte vurdere om jeg kanskje hadde et rusproblem.
Jeg hadde da fått en liten datter og levde et liv hvor forholdet til rusen ikke var forenelig med en småbarnsfamilie og jobb.

Jeg husker godt den dagen da jeg leverte jentungen til min egen mor og ba om at hun tok vare på henne til jeg hadde fått orden på meg sjøl.
Det var første gang jeg bestemte meg for å ta tak.
Første gang jeg bestemte meg for å bli rusfri.
Og bøye nakken og be om hjelp.
Og legge meg inn.

Jeg var problemet

Og jeg trodde oppriktig at “det var det”. Jeg trodde at når jeg hadde bestemt for å slutte så ville jeg gjøre det. Enkelt og greit. Jeg forsto ikke den gangen at rusavhengighet er en ganske komplisert tilstand eller lidelse som hele tiden jobber på innsiden av deg. Den lever og jobber i følelsene, og den påvirker tankene mine. Den vil alltid forsøke å overbevise meg om at det går bra å ruse seg.
Bare litt. Bare én gang til.
Det tok mange år og mange innleggelser før jeg knakk den koden. Før jeg innså at det ikke var alkoholen eller stoffene som var problemet.
Det var meg.
Den erkjennelsen var hard. Og brutal.
Men jeg husker at jeg til slutt forsto at det er bare et eneste problem her, og det er meg. Det er mine holdninger, mine verdier og min adferd som er problemet. Ikke rusen.
Den skulle liksom være løsningen på alt det her.
Den var en gang min frihet, men var nå blitt et fengsel.
Og jeg var blitt en slave og et vrak.

Sagt opp som pappa

Det hadde gått 15 år siden jeg leverte fra meg Caroline og det var hun satte den siste spiker’n i kista for galskapen min. Hun orka ikke å ha noe mer med meg å gjøre. Hun kom til slutt å “sa meg opp” som pappa, en oppsigelse som var fortjent. Hun sa enkelt og greit: “Nå er det nok. Nå klarer jeg ikke mer. Jeg blir ødelagt jeg også av det her. Så nå må du velge mellom rusen og meg.”

Man skulle i grunn tro at det var et enkelt valg. Men jeg kjempa desperat mot, og ga henne ikke fred. Jeg gikk vel så langt at jeg trua med selvmord hvis hun brøyt kontakten med meg. Det var det siste hun fikk med seg før det blei stille. «Dette nummeret er ikke i bruk.» «Abonnenten kan ikke nås.»
Hun hadde flytta til en annen kant av landet.

Overgivelse

Og endelig var smerten, skammen og skyldfølelsen blitt så stor at jeg ikke klarte å flykte fra den, selv med de største porsjoner av diverse rusmidler. Og tro meg, jeg prøvde virkelig. Men endelig var jeg moden for å kapitulere helt. Og overgi meg. Endelig var jeg uforbeholdent mottakelig for hjelp og villig til å gjøre den jobben som skal til for å forbli rusfri. Jeg var egentlig villig til å gjøre hva som helst for å lære og leve rusfri. 100% og for alltid. Men det er ikke bare bare for en 40 år gammal narkoman.

Mitt første møte med en selvhjelpsgruppe var bare “så der”.  Det var en 12. trinns-gruppe. 12-trinns-programmet er spesifikt utvikla av rusavhengige for å håndtere rusavhengighet. 

Jeg hadde tatt noen beroligende piller for i det hele tatt å klare og være med. Og jeg syns hele greia var en merkelig affære. Men jeg hadde ei god venninne som var blitt helt rusfri og som gikk i den gruppa. Det gjorde meg litt tryggere. Og jeg så jo at det funka for henne. Jeg hadde møtt henne noen ganger og sett hvor bra hun var blitt. Hun strålte liksom. Hun var kaffekoker, sa hun. Det var da voldsomt, tenkte jeg.
Men det var akkurat som om livet hadde vendt tilbake til henne. Jeg så det i øynene og i blikket hennes.
Det var ikke dødt og fjernt og trist lenger.

Hvor farlig kan det være?

Det tok litt tid å bli fortrolig med hele greia. Å sitte sånn og dele ærlig og åpent om hvordan man egentlig har det, alt som foregår og rører seg på innsida, var mildt sagt ikke enkelt for min del. Jeg var vant til å skjule alt det der. Og undertrykke eller flykte fra det. Jeg var vant til å regulere alle følelser med stoffer. Og ikke vise mitt sanne ansikt eller – gud forby – vise meg sårbar. Det første jeg egentlig oppdaga var at jeg ikke hadde noe godt begrep om mitt eget indre. Jeg følte meg bare utilpass og ukomfortabel. Og litt dum. Men å innrømme det?

Det jeg var vant til var å holde maska. Pokerfjeset. Hold korta tett inntil brystet og aldri la noen vite hva slags hånd du har. Men nå måtte jeg altså lære meg å kjenne etter på ekte. Og virkelig registrere følelser og impulser, og sette ord på dem, nesten helt på nytt. Og så dele dem med en gruppe mennesker jeg nesten ikke kjente.

I begynnelsen bare gjorde jeg meg til. Det var i hvert fall noe jeg var god på. Jeg lytta og registrerte hva de andre sa, hvordan de framsto og så spilte jeg bare det spillet. Lot som. “Fake it ´til you make it”, sa de. Men jeg eide det ikke. Og det føltes ikke greit. Jeg følte meg avslørt og falsk.

Det tok en god stund før jeg klarte å åpne opp ordentlig og vise meg sårbar og usikker. Jeg måtte rett og slett øve meg på det. Jeg måtte bli trygg på den gruppa og trygg i den settingen, men i virkeligheten var jeg klam i henda, svetta på ryggen og følte at stemmen ikke ville bære hvis jeg åpna munnen. Men det var visst helt greit og normalt. Jeg hørte andre beskrive akkurat den samme tilstanden og de samme vanskelige følelsene, så jeg var visst ikke unik allikevel.

Jeg registrerte også at de nærmest prata seg ut av nervene og angsten ved bare å si noe om det med en gang også fortsette å prate og dele om andre ting etterhvert.

Jeg forsto reint instinktivt at det var måten å gjøre det på. Bare si akkurat hvordan du har det her og nå også fortsette å prate. Hvor farlig kan det egentlig være, liksom? Det satt langt inne, men det viste seg selvfølgelig at det ikke var noe farlig i det hele tatt.  Herregud hvor befriende det var da jeg først klarte det!

Selvhjelp er å lære seg sjøl å kjenne

Raymond Tollefsen

Det med ærlighet var også en prosess til å begynne med. For hva er egentlig det? En ting er ikke å juge, altså direkte løgner, men en helt annen ting var at måten jeg fremstilte meg sjøl på overhodet ikke var i tråd med den jeg egentlig var.

Jeg måtte lære meg sjøl å kjenne på nytt igjen. Finne ut hva jeg egentlig sto for og trodde på. Uten de formildende og forvirrende omstendighetene som rusmidlene representerte.
Og det er akkurat det selvhjelp er for meg. Å lære meg sjøl å kjenne. Og forstå meg sjøl og mine egne reaksjoner i møte med verden og andre mennesker.

Forebygging begynner i følelsene

Et godt eksempel fra den første tia er selvfølgelig tilbakefall. Eller «sprekk», som vi pleier å si: «Jeg fikk en sprekk.» Akkurat som det forklarer greia.

Noe av det første jeg lærte meg i selvhjelpsgruppa var at du får deg ikke bare en sprekk. Det er ikke noe som bare ramler ned i hue på deg og som du liksom ikke kan gjøre noe med. Som du ikke har noe ansvar for. Du velger å ta deg et tilbakefall. Og et tilbakefall kan alltid forebygges.

Det begynner ikke etter at du har tatt den første drinken, eller stripa eller pilla. Det begynner lenge før. Det begynner i følelsene og forplanter seg til tanker og impulser. Et tilbakefall, sprekken, kan komme snikende på og bygge seg opp over dager eller det kan komme brått og uventa. Det er gjerne en reaksjon på noe som er vanskelig eller ubehagelig, eller noe som trigger. Og hvis du går med det inni deg lenge nok så vil rusen og avhengigheten alltid vinne. Det er der prinsippet om maktesløshet kommer inn.

Del problemene med andre

Og den beste måten å håndtere eller forebygge et kommende tilbakefallpå, er å si det til noen. Del det med gruppa. Ta opp telefonen og snakk med noen om det.
Innrøm at nå har jeg det vanskelig eller vondt.
Jeg følte meg ganske dum. Det hørtes jo helt banalt ut! Det kan ikke være så enkelt?!
Men det var det. 

Fri

Jeg lot det gå ganske langt den første gangen før jeg tok opp den telefonen og sa: «Hei, det er Raymond. Jeg tror kanskje jeg trenger litt hjelp.»
Også kom alt sammen. Alt det vonde og vanskelige, all frustrasjonen og sinnet jeg gikk å bar på. Alt hatet mot meg selv. Alt det jeg aldri hadde klart eller turt å sette ord på. Og etterpå kom endelig gråten. Jeg gråt og gråt og gråt. Og det var den beste gråten i verden. Jeg hulka og snørra og hiksta.

Men det var ikke vondt, det var befriende og forløsende. Det var akkurat som en stor og mektig byll inni meg hadde sluppet taket og jeg var fri. Det var ikke en gråt av sorg, men av frihet.

Noe dypt inne i meg forsto helt intuitivt at dette var nøkkelen. Dette kan jeg klare å gjøre igjen og igjen, og da trenger jeg ikke å begynne å bruke igjen. Nå kan jeg endelig slutte å kjempe – mot meg selv! Slutte å rasere, ødelegge og svikte alle jeg er glad i. Og begynne å bygge.

Selvhjelp for meg: å få tak i det som skjer på innsiden

I det øyeblikket og i den tilstanden lå alle de prinsippene jeg siden har lært så mye om: Ydmykhet, aksept, ærlighet, integritet, toleranse, stolthet, takknemlighet, verdighet og ikke minst – tilgivelse og kjærlighet.
Og jeg forsto at dette må jeg bevare, og jobbe videre med, for å lære og vokse som menneske. For å motvirke tilbakefall må jeg forbli i framdrift og vekst. Og nok en gang – det er det selvhjelp er for meg.
Og sette ord på og få tak i det som foregår og skjer på innsiden. Og legge det fram for meg sjøl og andre sånn at jeg kan undersøke og forstå det. Og lytte til andre med et åpent og nysgjerrig sinn, og være klar over at jeg ikke alltid har rett eller forstår ting best.

Selvhjelp for meg er ikke bare teori eller prat. Det er endringsprosesser i praksis. Det må omsettes i handlinger og atferd. For å endre seg selv er det et veldig godt utgangspunkt å være åpen for at jeg kanskje ikke er perfekt. At jeg muligens har noen feil eller mangler. Men for å avdekke det må man gjerne ha noe å speile seg i mot og for min del har jeg brukt mye forskjellig litteratur som et teoretisk grunnlag.

Jeg ser på selvhjelp på samme måte som å ta et hvilket som helst fag, lære seg et håndverk eller instrument. Man må lære seg teorien, man må øve og gjøre oppgaver og man må praktisere sammen med andre i et miljø som legger til rette for det.

Men dette handler om selve livet. Det handler om hvordan jeg kan leve et liv i harmoni med meg selv og mine omgivelser. Og leve så mye som mulig i tråd med mine verdier og prinsipper.
Og i det “faget” blir jeg aldri utlært.

Aksept

Av alle de tingene jeg har lært gjennom selvhjelp og selvhjelpsgrupper tror jeg kanskje aksept er det prinsippet  som har hatt størst betydning og effekt i livet mitt. Å akseptere livet på livets vilkår, og ikke nødvendigvis på mine. Å akseptere andre mennesker for hva de er og ikke hva jeg ønsker eller forventer at de skal være. Å akseptere meg sjøl med mine egne feil og mangler som stadig dukker opp og sørger for at jeg alltid har noe å jobbe med. Og for all del, man blir ikke perfekt av å jobbe med seg selv over tid. Livet blir ikke  en dans på roser. Men i dag håndterer jeg det mye bedre. Selvhjelp har gjort meg mer bevisst på egne svakheter og satt meg i stand til å erkjenne dem og gjøre noe med det før det går for langt og blir til et stort problem eller en konflikt. 

Å forstå følelsene

Jeg har etter hvert lang erfaring med forskjellige selvhjelpsgrupper og former for selvhjelp. Men allikevel, behovet for selvhjelpsgruppa blir ikke borte. Og det er minst én veldig god grunn til det. Vi mennesker, eller i det minste det menneske her, er veldig gode på å rasjonalisere eller rettferdiggjøre egne handlinger og ord. Selv når vi gjør feil. Eller kanskje spesielt da. Og nesten hver gang jeg får det vanskelig eller vondt så skjønner jeg ikke helt hva det er eller hvorfor. Eller hva jeg skal gjøre med det. Det kan dreie seg om dårlig samvittighet, skyld, skam, bitterhet, nag osv. Jeg kjenner og klarer å definere de følelsene ganske godt og på et tidlig tidspunkt i dag. Og jeg vet at de forteller meg noe viktig. Men ofte veit jeg ikke hvorfor eller hva de egentlig prøver å si.

Og det er da jeg trenger et møte. Og når jeg begynner å beskrive hvordan jeg har det, hva jeg baler med, og omstendighetene rundt, så får jeg alltid tak i hvor skoen trykker og hva årsaken er. Og nesten like overraskende viser det seg hver gang at det er noe jeg har sagt eller gjort, eventuelt noe jeg har latt vær å gjøre eller si, som er årsaken. Og like ofte ligger svaret og løsningen rett foran nesa på meg
Og noen ganger må jeg bare bite i puta og erkjenne hvor ufattelig teit jeg er. Og det er helt greit.
Hvis det er prisen jeg må betale så er jeg villig til å strekke meg et stykke til.

Belønningen

Denne sommer’n er det 9 år siden jeg tok den siste dosen av et rusmiddel. Det er sjelden jeg har noe plagsomt rus-sug eller tanker om å ruse meg. Men det er der, og det dukker opp av og til i sånne situasjoner som beskrevet ovenfor, når jeg gjør noe dumt. Og ikke ordner opp i det. Det å leve rusfritt er ikke så vanskelig som man skulle tro. Det blir en vane det også. Men det er en vane som belønnes med mye godt.

Det viktigste jeg har fått tilbake i livet mitt er naturligvis forholdet til datteren min, Caroline. Og resten av familien min. Det å kunne være en ordentlig pappa, en sønn og en bror som de kan stole på og slippe å bekymre seg for til enhver tid er like viktig for meg som for dem.

Men det tar tid å bygge opp tilliten og troverdigheten igjen. Og det kommer ikke av seg sjøl.
Etter jeg var ferdig i behandling begynte Caroline og jeg å gå i en ettervernsgruppe sammen. Vi trengte det for å finne tilbake til hverandre, for snakke ut om ting og avklare forventninger.

Caroline ringte alltid kvelden før for å sjekke tilstanden min og forsikre seg om at avtalen fortsatt sto ved lag. Hun ringte gjerne en times tid før vi skulle møtes også, for sikkerhets skyld. Men så en vakker dag ringte hun ikke i det hele tatt. Da var det meg som blei litt bekymra. Hadde hun glemt meg?

Men så kom hun bare slentrende, sånn passe nonchalant og strålende vakker. Og helt avslappa og spontant manifesterte hun et av de største og stolteste øyeblikkene i livet mitt: “Veit du hva, pappa? Det er så godt å vite at når du sier vi skal noe og vi skal møtes og gjøre noe sammen, så veit jeg at du mener det. Og at da er du der, liksom. Endelig kan jeg slippe å være utrygg og usikker og bekymre meg sånn.
Det er deilig det!”

Jeg leste et sted en gang at visdom kun er foredlet smerte.
Og jeg tror kanskje det er sant.

Caroline og Raymond, Longyearbyen, Svalbard 2015. Etter endt ekspedisjon med Veien Ut.