Etter mange år med kroniske ryggsmerter er Hanne Oddstad inderlig lei av å være pasient. Hun vil ikke behandles. Hun vil handle selv, og hun mener at jobbing i selvhjelpsgruppe har hjulpet henne til å finne ut hva hun trenger.

Hanne Oddstad (57) er ryggpasient og kom i kontakt med Norsk Selvhjelpsforum gjennom Ryggforeningen.

Har satt meg selv i førersetet

Norsk Selvhjelpsforum kom og holdt kurs for oss med tanke på å starte en selvhjelpsgruppe. Sju stykker var interessert, men dessverre var vi bare damer. Det er synd, for jeg tror det er viktig med ulike kjønn. Fordelen vår var at vi var ulike i alder. Fra 34 til 60 år.

Hvorfor jeg ville starte med selvhjelp? Egentlig handlet det først og fremst om ansvarsbevissthet. Jeg satt i styret i Ryggforeningen, og jeg syntes at jeg måtte finne ut hva dette var. Men jeg var også nysgjerrig for min egen del. Nå er jeg ufør, men i mitt yrkesliv har jeg jobbet mye med endringsproblematikk, og jeg opplevde at tanken bak selvhjelpen var besnærende. Særlig slagordet om å ta kreftene tilbake.

Lei av pasientrollen

– Jeg hadde jobbet med sorgprosessen knyttet til å miste arbeidet mitt. Hadde blant annet vært på rehabiliteringssenteret i Rauland, der det ble snakket mye om sorg og tap. Og jeg trodde at jeg hadde godtatt det. Jeg lekte kjekk og grei, men jeg oppdaget etterhvert at jeg hadde jobbet på en måte som skapte avstand. Jeg hadde ikke tatt sorgen og savnet skikkelig innover meg.

Det er noe med å være syk uten at det synes. Jeg bruker ikke stokk eller rullestol. Jeg har ikke engang et plaster som viser at noe er i veien. Andre kan ha problemer med å forstå at du er syk, og det blir lett til at du prøver å skyve det bort selv også. Da jeg kom i kontakt med Norsk Selvhjelpsforum hadde jeg vært syk lenge. Jeg var veldig lei av å være pasient. Lei av å bli behandlet. LEI! «Fra behandling til handling» var et uttrykk som traff meg, og jeg syntes introduksjonskurset vi hadde var veldig interessant. Men dette er en type arbeid som du ikke forstår så mye av før du virkelig har gått inn i det, og i starten var jeg veldig ambivalent. Jeg kjente at det var vekket noe i meg som jeg hadde lyst til å utforske. Men jeg visste ikke hva, og jeg visste heller ikke hvordan vi skulle jobbe.

Helt ulike personer

– Vi sju som skulle jobbe sammen var helt ulike mennesketyper. Jeg, som er gammel byråkrat, var for eksempel vant til å forholde meg til instrukser. Mens det var andre som ikke brydde seg om retningslinjene vi fikk. De trodde at de var i en prateklubb. Det var et problem, og jeg regner med at akkurat dette er temmelig vanlig. For oss ble det et grunnlag for læring. Jeg måtte for eksempel lære meg til å si i fra. Si: – Nei, dette gidder jeg ikke å høre på.

Nå har vi holdt på i snart to år, og vi møtes fortsatt hver uke. Vi holder oss til boken. Møtene starter presis, og vi stopper etter to timer – nesten på sekundet. Hvert møte åpner med en runde rundt bordet. Vi forteller hvordan vi har det her og nå. Én kan være opprørt fordi hun ikke fikk sitteplass på trikken. Én kan være glad. Vi snakker om det som opptar oss, og den som tar ordet får lov til å snakke seg ferdig – uten å bli avbrutt. Det der er noe vi har strevd med. I en vanlig samtale blander man seg jo inn. Man stiller spørsmål. Bryter av. Her gjør vi ikke det. Vi har stor respekt for den som snakker, og det er viktig at personen som har ordet får fortelle det hun vil. Det som sies kan vekke følelser og assosiasjoner hos oss andre, men vi kan selvfølgelig også oppleve at det som sies ikke vekker noen som helst interesse. Likevel lar vi personen snakke ferdig.

Lærer å lytte

– Ved å lytte uten å avbryte, lærer du å lytte på en annen måte. Du sitter ikke der og forbereder spørsmål eller innspill, men du hører virkelig etter. Jeg tror det åpner opp for assosiasjoner, og jeg tror man kommer i kontakt med noe dypere i seg selv. Faren er naturligvis at én kan beholde ordet i det uendelige – eller at det bare blir utveksling av gode historier. Men slik har det ikke blitt hos oss. Det vi forteller må virkelig ha angått oss. Det betyr at du virkelig får øve deg – både på å velge ut hva du vil snakke om, og hva du vil være med på. Dersom noen vil bruke samtalerunden til «venninneprat» er det opp til meg å melde fra at jeg ikke gidder å bruke tiden min på denslags.

Konflikter oppstår naturligvis, og det er viktig å få være i konflikt med noen som ikke er en partner, en venn eller en kollega. I en selvhjelpsgruppe oppstår nære relasjoner, men det er samtidig veldig uforpliktende. Det betyr at du kan våge konfliktene. Gruppen blir en flott treningsarena.

Å dra nytte av hverandres erfaringer

– Disse to årene i selvhjelpsgruppe har gjort noe med meg som menneske. Jeg er blitt flinkere til å lytte – også til meg selv. Sette grenser. Ikke strekke seg for langt i forhold til andre… Jeg utfordrer meg stadig på den biten der.

Snillisme har ingen hensikt, så mye har jeg skjønt. Det gjelder i mange sammenhenger, og ikke minst gjelder det innad i gruppa. Du skal være høflig og redelig, men vi er ikke der for å være venninner. Vi er der for å dra nytte av hverandres erfaringer mens vi jobber for å få sveis på eget liv.

Felles problem?

Betyr det at felles problematikk er nødvendig? Vi har snakket om det, og personlig tror jeg ikke det er nødvendig at alle i en gruppe har samme lidelse. Vi ryggpasienter kan for eksempel jobbe sammen med reumatikere. Vi har jo det felles at vi er kronisk syke. Jeg tror også det er viktig å ha felles erfaringer rundt smerte og tap av funksjon.

Smerte som ressurs?

Dette med smerte som ressurs var vanskelig. Hva er smerte? For meg ble Solbjørgs definisjon temmelig fjern. Min smerte måtte da være annerledes enn angstsmerten? Jeg hang meg virkelig opp i dette i begynnelsen, men så kom jeg til at følelsen av smerte er individuell – den oppleves forskjellig selv av folk med samme lidelse. Etterhvert slo jeg meg til ro med at smerte egentlig bare er et ord på en tilstand som ikke er ok. Og jeg tenkte at det interessante for meg var å få en annen innfallsvinkel til mine egne smerter. Til mitt eget liv.

Annet forhold til behandlere

– Det viktigste jeg har lært er å si ifra. Jeg er blitt flinkere til å definere hva som er godt for meg. Grensesetting er veldig viktig, ikke minst i forhold til behandlere. Selvhjelpsgruppa er en veldig fin arena å øve seg på. Når jeg våger å si i fra i gruppa, kan jeg også våge å si ifra til legen. Om det har gitt seg konkrete utslag i forhold til mine behandlere? Ja, i den forstand at jeg er der at jeg har bestemt meg for å ikke ha så mye behandling. Jeg vil ikke bruke så mange medikamenter. Jeg vil heller ikke ta imot så mange gode råd.

Rådgiving og grensesetting

Jeg har fått veldig mange gode råd opp gjennom årene. Fra venner, bekjente – folk som vil hjelpe meg. Jeg vet at det er godt ment, men jeg kan ikke vingle fra det ene til det andre. Jeg har vært nødt til å lære å si «nei takk», på en skikkelig måte. Det er grensesetting. Det er å plassere meg selv i førersetet i mitt eget liv.

Selvhjelpsjobbingen har gjort meg bevisst. Jeg kjenner etter og reflekterer. Hvorfor reagerte jeg sånn? Vil jeg dette? Ta tak i følelsene, her og nå, hele tiden. Dette har vi terpet og terpet på i gruppa. Kronikere som oss er flinke til å skyve vekk. «Bare det blir varmere», «til våren blir det bedre»…tenker vi. Det vi må lære er å ta ansvar for øyeblikket.

Må leve med smerten

– All erfaring tilsier at vi ikke blir bedre. Kroniske smertepasienter har det ille til alle årstider. Vi kan ikke sitte og vente på våren, vi må gå inn i smerten og erkjenne den. Fremfor å bruke resurser på å ønske smertene bort, må vi bruke energien vår på å finne ut hvordan vi skal leve med den, og her tror jeg at selvhjelp er et viktig verktøy. Jeg ivrer for å få igang flere grupper i Ryggforeningen, men det er ikke så lett å få folk interessert. Det kan enten være at de ikke forstår hva det skal være godt for, eller at de frykter at de må «vrenge sjela». Men det stemmer ikke. Du sier aldri mer enn du selv vil. Poenget er at du må ville endring. Du må være motivert. Uten motivasjon kommer du ingen vei – heller ikke i en selvhjelpsgruppe.

Marianne Antonsen gikk til psykolog i mange år, men oppdaget at hun også trengte noe annet.

– Det er noe annet å sitte i gruppe med andre som er i samme situasjon som en selv, sier Marianne. Hun er trebarnsmor og har en sønn som har vært rusavhengig i åtte år. Marianne hadde aldri tenkt at selvhjelp var noe man kunne bruke i nære relasjoner til personer med rusavhengighet. Nå går hun i en selvhjelpsgruppe i tillegg til å gå til psykolog. – Det har lettet min og vår situasjon veldig, forteller hun.

Fra kakling til nytte

Alle deltakerne i selvhjelpsgruppa til Marianne har nære relasjoner til personer med rusavhengighet. Gruppa har eksistert i snart ett år, men Marianne forteller at de har brukt tid på å finne sin form på møtene i gruppa. – Det er først de siste par månedene at vi i gruppa virkelig har funnet ut av ting. Til gjengjeld er vi veldig stolte og høye på oss selv nå fordi vi får så mye utbytte av å gå i gruppa, forteller Marianne lattermildt. I starten surra de litt og ble en litt sånn kaklehøne-klubb fordi de ikke visste akkurat hvordan de skulle styre gruppa. – I tillegg var det litt nytt og uvant at vi skulle styre oss selv. Løsningen ble at vi alle satte ord på hva vi ønsket med å være med i gruppa, forteller hun.

Nå er gruppa kommet ordentlig i gang, de er trygge på hverandre og gruppedeltakerne gir av seg selv på møtene. – Nå starter vi alltid med en runde hvor alle kan si litt om hva som skjer i livet sitt her og nå, kanskje gruer vi oss til noe eller lignende, forklarer Marianne.

Tøffe historier

Det å ha personer med rusproblemer i nære relasjoner er fortsatt skambelagt. Det har også vært en utfordring for deltakerne i selvhjelpsgruppa ettersom mange i gruppa ikke har prata med noen om dette tidligere. – Da vi møttes første gang hadde mange av oss et veldig stort behov for å snakke. Noen av oss burde kanskje hatt hjelp allerede for 30 år siden, forklarer Marianne. Gruppa holdt på å løses opp, men med denne nye iveren går de inn i et nytt år sammen. – Jeg føler at det hjelper mye å ha gruppa. Det er en ny, rar trygghet, sier Marianne.

Ønsker å hjelpe andre

De passer på å ikke gi for mange råd i gruppa, men de gir hverandre forslag om hvordan de kan håndtere ulike situasjoner. – Du får så mye hjelp i å hjelpe andre og ved å lære at det å lytte er like viktig som å dele. Det er så fint å snakke om det du har behov for akkurat der og da. For min egen del føler jeg at gruppa har bidratt til å gjøre hverdagen enklere. Nå går jeg på møtene for meg selv, ikke for sønnen og familien min, sier Marianne.

Marianne og to andre i selvhjelpsgruppa hennes har valgt å være åpne om at de går i en selvhjelpsgruppe og har blant annet vært i kontakt med helsestasjon, leger og politi, yrkesgrupper som har koblinger til rus. – Vi har valgt å være kontaktpersoner for å hjelpe andre i samme situasjon, forteller Marianne.

Jeg har over flere år holdt på med selvutvikling og gått i ulike grupper der jeg har jobbet med fortiden min. Ved å jobbe med flere smertefulle hendelser jeg har opplevd, har det gitt meg innsikt i min manglende tillit til meg selv og andre mennesker, min tendens til å kjenne meg overansvarlig i relasjon til andre mennesker og min sårbarhet for kritikk fra andre.

Jeg har fått bedre forståelse for mine problemer og forsvarsmønstre, og var veldig bevisst på hva jeg ville jobbe med da jeg meldte meg på en av LINK Oslos selvhjelpsgrupper. For meg var det viktig at gruppen besto av mennesker med ulike problemstillinger. Jeg har erfaring fra å ha deltatt i grupper både med like og ulike problemstillinger før, men har tidligere hatt best erfaringer med grupper med ulike problemstillinger.

Jeg hadde behov for å «sosialisere» meg selv tilbake til hverdagen min, delta i eget liv på en mer aktiv måte, og det ble viktig for meg å gjøre dette ved å forholde meg til mennesker med ulike problemer i en gruppe. Jeg brukte selvhjelpsgruppen som treningsarena for å tørre å bli kjent med meg selv og de sidene jeg ønsker å endre i livet mitt. Utad kan jeg fremstå som en selv­ sikker, trygg, engasjert og veltalende person mens jeg innvendig ofte kjenner en stor utrygghet og lar meg styre av egne følelser. Jeg hadde derfor behov for å trene på å være utrygg, og bli bedre kjent med de følelsene som oppstod når jeg ble utrygg. For meg handlet dette om å våge å kjenne etter og å sette ord på det som føltes vondt og vanskelig til tross for at jeg kom i en veldig sårbar posisjon.

«Det var viktig for meg å trene på å forholde meg til mennesker.»

– Ingrid

Tilbakemeldinger og skam

Jeg opplevde ofte skam som en følelse i gruppen, gjennom å våge og ikke vise den «perfekte» i gruppen. Kunne ta i mot kritikk fra de andre deltakerne og erkjenne at det handlet om det jeg sa eller gjorde og ikke hvem jeg var når de ga meg tilbakemeldinger. Dette var ikke gjort i en håndvending, og det var til tider ubehagelig å kjenne på denne skamfølelsen. Det var veldig vanskelig for meg å snakke om dette i selvhjelps­ gruppen, men jeg klarte etter hvert og «stå i» de vanskelige møtene når det oppstod. Dette førte på sikt til at jeg også kunne gi uttrykk for sinne som kom når jeg jobbet med skamfølelsen min, uten å føle meg slem eller vanskelig.

Jeg opplevde mer og mer trygghet

Jeg opplevde ofte at min indre kritiker terroriserte meg ved å fortelle meg at jeg hadde dummet meg ut og mistet ansikt overfor de andre. Jeg utfordret meg selv på dette og gikk på neste gruppemøte, selv om det var tøft, og opplevde omsorg og omtanke fra de andre. Det gjorde at jeg sakte, men sikkert greide å utvikle mer tillit og trygghet i meg selv. Den økte følelsen av trygghet ga meg en ny opplevelse av mestring som jeg tok med meg i hverdagen min.

Jeg ønsket å sette klare grenser uten å føle meg slem og vanskelig

En annen grunn til at jeg begynte i en selvhjelpsgruppe var at jeg ville trene på å sette klare grenser uten å føle meg slem og vanskelig. Jeg ønsket å kunne si fra på en god måte i stedet for å virke sint eller avvisende. Når jeg var i en sårbar situasjon og opplevde at jeg fikk kritiske spørsmål eller kommentarer fordi andre ikke forsto eller var opp merksom på det jeg snakket om, skapte dette et indre stress og følelsesmessig ubehag i meg selv. Jeg ble etter hvert klar over min egen grenseløshet også når jeg fikk denne opplevelsen. Etter hvert gikk det raskere og raskere fra jeg kjente følelsen av ubehag til jeg våget å ta dette opp med gruppen. Jeg har nå blitt flinkere til å kjenne etter hva jeg føler og til å lytte til egne behov. Det viktigste for meg er likevel å handle på det jeg kjenner som et behov. Det ble viktig for meg å ta ansvar for å jobbe med min egen prosess uten å gjøre de andre ansvarlige for mine følelser og reaksjoner. Når det f.eks. oppsto en konflikt, var min opplevelse og måte å håndtere det på mitt ansvar. Samtidig tenkte jeg igjennom hvordan jeg kunne gjøre ting annerledes og hva jeg trengte å endre på.

Hvordan forholder jeg meg til mine egne reaksjonsmønstre?

For meg har fokuset også vært på mine reaksjonsmønstre, hvordan jeg samspiller med og påvirkes av andre . Som et resultat av min oppvekst ut­ viklet jeg et autoritetsproblem og har en tendens til å komme i konflikt med andre med tilsvarende tema. Jeg kan nok til tider fremstå som ganske autoritær selv, og dermed virke provoserende på noen. Speilingen og tilbakemeldingen fra gruppen har gjort meg mer bevisst dette mønstret, og det er noe jeg jobber videre med . Min indre kritiker kan være ganske nådeløs, så jeger mer bevisst på å være selvkritisk på en positiv måte.

Med hjelp fra gruppen

Jeg har med hjelp fra gruppen blitt flinkere til å anerkjenne egne evner og prestasjoner. De andre deltakerne konfronterte meg med at min oppmerk somhet i hovedsak var «tunet» inn på negative eller kritiske tilbakemeldinger, og at jeg stengte ute eller fortrengte positive kommentarer og rosende ord. Dette bidro til at jeg nå ser meg selv og mitt levde liv i et mer positivt og selvaksepterende lys. Jeg er flinkere til å være stolt av det jeg har utrettet og det jeg får gjort.

Jeg er glad for at jeg ga meg selv denne muligheten

Jeg gikk i selvhjelpsgruppen i nesten to år og jeg er i dag glad for at jeg ga meg selv denne sjansen. Det er mye som fremdeles er «skummelt», men jeg håndterer det på en bedre måte i dag. Jeg blir ikke like satt ut og henter meg fortere inn ved å minne meg selv på at det er lov å feile. Jeg tenker at kritikk også kan være konstruktivt. Jeg har blant annet fått bedre kontakt med mine følelser. Det har ført til at jeg ble bevisstgjort egne reaksjonsmønstre, min familierolle, hva som trigger meg følelsesmessig og f.eks. hva som gjør meg sint eller når jeg føler meg avvist. Selvhjelpsgruppen var et sted der jeg kunne sette ord på det som var pro­ blematisk og trene på det som var vanskelig. Et sted der jeg turte, og våget, å være synlig. Jeg kom frem med det som var mitt, og viktig for meg. Det er viktig å presisere at min selv utvikling har skjedd og fortsatt skjer med små skritt av gangen, og at prosessen til tider har vært følelses messig tøff. Men jeg har blitt modigere og blir ikke lenger knust av å bli kritisert. For meg har det handlet om å tørre og våge og, ikke minst, å ville gi meg selv muligheten til å skape en bedre hverdag og mer positiv fremtid!

«Det er viktig å presisere at min selvutvikling har skjedd og fortsatt skjer med små skritt av gangen, og at prosessen til tider har vært følelsesmessig tøff. Men jeg har blitt modigere og blir ikke lenger knust av å bli kritisert.»

– Ingrid

– Noe av det beste er å oppdage at jeg faktisk bestemmer over mitt eget liv. Det er en overraskende sterk drivkraft, sier «Knut» (29 år).

Han har gått i en selvorganisert selvhjelpsgruppe ukentlig de siste to årene og jobber med eget problem sammen med andre. Problemet er ikke nødvendigvis borte, men han lever bedre med seg selv

Sammen med «Mona», «Bente» og «Geir» går «Knut» i en selvorganisert selvhjelpsgruppe i Trondheim, i et av lokalene til LINK Trondheim, Senter for selvhjelp og mestring. De er alle i slutten av 20-årene, jobber, søker jobber og studerer. De har kjærester og samboere.

Det var gjennom LINK Trondheim de hørte om muligheten til å jobbe med egne livsproblemer i en selvorganisert selvhjelpsgruppe. Denne muligheten grep de. At gruppa er selvorganisert betyr at den er selvstyrt, og at de «ledes» av faste rammer og prinsipper for samtalen.

Ulike problemer – felles følelser

Da de startet i gruppa var utgangspunktet at de ønsket å gjøre en endring i livet. «Mona» kjente seg deprimert, men ønsket å være noe mer enn depresjonen sin, ønsket ikke å bli satt bås. «Geir» følte seg ulykkelig, mens «Bente» opplevde at hun ofte ble usikker og hadde lav selvtillit. «Knut» ønsket å akseptere seg selv mer.

Selv om problemene de har i utgangspunktet er forskjellige, kan de likevel kjenne seg igjen i hverandres følelser og tanker.

Når de møtes sitter de på et grupperom rundt et arbeidsbord. De starter med å ta en runde slik at hver enkelt sier fra om de ønsker å ta opp noe. Fokus er her og nå – herfra og fremover. Det er ingen koseklubb. Til tider er det hard jobbing.

Temaer de snakker om kan være det å kjenne på stress, utrygghet, redsel for å ikke prestere godt nok, forhold til andre nære mennesker, sorg, hvem er jeg – hva må jeg leve med og hva kan jeg gjøre noe med?

– Vi kan ta opp alle mulige temaer som berører oss. Og det er lettere å dele her fordi vi ikke omgås privat. Det jeg sier blir i gruppa, sier «Knut».

Får mer nytte av annen hjelp også

Mange ganger i livet har «Knut» opplevd at andre bestemmer over ham, og definerer hva som skal være målet hans.

– I gruppa lærer jeg å stille spørsmålene selv, og sette målet selv. Gjør jeg det jeg selv ønsker? Gjør jeg ting med utgangspunkt i meg selv – eller ut fra hva jeg tror andre forventer eller bestemmer? I gruppa står jeg fritt og bestemmer helt selv. De andre bestemmer ikke over meg. Men de går ved siden av meg. Det er sykt mye hva gruppa gir meg. Her maser ingen på at jeg snart må fikse problemet mitt, sier «Knut».

For øyeblikket får han bistand fra NAV og helsevesenet. Han opplever at han får mer nytte av den offentlige hjelpen fordi han går i den selvorganiserte selvhjelpsgruppa samtidig.

– Å gå i gruppa er faktisk en forutsetning for at jeg kan nyttiggjøre hjelpa jeg får andre steder. Her har jeg blitt bevisst at jeg selv bestemmer og at jeg selv må ta tak i livet mitt. Ingen kan gjøre jobben for meg. Å bestemme selv er en overraskende sterk drivkraft, sier han.

Ledes av rammer og prinsipper for gruppesamtale

Da gruppa startet ble den igangsatt av LINK Trondheim, Senter for selvhjelp og mestring. Gruppa fikk opplæring i rammer og prinsipper for god samtale i selvorganiserte selvhjelpsgrupper. Rammene og prinsippene bygger på nær 30 års erfaring med grupper som leder seg selv.

Etter en kort igangssetting har gruppa styrt seg selv. Og de forteller at gruppa har fungert godt. Det er rom for alle. Og det er godt å møtes som likeverdige og snakke med andre som vet hva det handler om. Ingen kritiserer eller dømmer. Ingen forventer at de andre skal løse problemet de har – de er der for å håndtere sitt eget.

«Mona» husker godt legens første reaksjon når hun fortalte at hun gikk i en selvorganisert selvhjelpsgruppe. Er det ingen som leder dere? Og hva kan vanlige folk gjøre for deg?

Hun forteller at det er godt å bli utfordret av andre som er like interessert i å utvikle seg som hun er. At hun trenger de andres øyne for å se seg selv bedre.

– I gruppa møtes vi fordi vi alle har utfordringer vi ønsker å gjøre noe med. Vi er likeverdige. Det gjør at gruppa er et fint sted å være.

«Knut» sier at selvhjelp for ham er egofokus på en positiv måte. Når han reagerer på noe av det for eksempel Mona forteller, snur han fokuset mot seg selv. Hvilke følelser ble vekket? Og hvorfor? Hva forteller de om ham selv?

– Jeg legger merke til mine egne tanker og følelser og blir mer kjent med meg selv, sier han.

Lettere å håndtere problemene

«Knut», «Mona», «Bente» og «Geir» forteller at gruppa er et unikt sted å øve seg på å sette ord på det som er vanskelig. Problemene blir ikke nødvendigvis borte, men de blir etter hvert lettere å håndtere.

– Her er det trygt å sette ord på det jeg synes er vanskelig. Ingen dømmer meg eller dytter på meg gode råd i beste mening. Etter et møte føler jeg at jeg har kommet litt videre. Ting blir klarere for meg, lettere å håndtere. Jeg har for eksempel slitt med å ta ordet sammen med andre. I gruppa er det rom for alle, og jeg har fått øve meg på å ta plass. Jeg har blitt flinkere til dette både i gruppa og i andre sammenhenger, sier «Bente».

Ofte handler det også om å akseptere seg selv. Noe kan kanskje ikke endres. For eksempel er «Bente» perfeksjonist. Det har hun lært seg at hun må leve med.

– Men å være perfeksjonist gjør at jeg ofte kan bli stresset. Jeg kan ikke forhindre at stresset kommer, men nå vet jeg hva det handler om, og har jeg lært meg å leve bedre med det. Jeg aksepterer at det er slik, forteller «Bente».

«Mona» kjenner seg igjen i dette:

– Jeg skal skrive en master, og kan ikke få hjelp av gruppa til å skrive den. Men jeg kan få hjelp til å sette ord på følelsene og tankene som er vanskelige for meg. Masteren er der fortsatt, men jeg håndterer meg selv og masteren på en bedre måte.

Er rollefrie i gruppa

Gruppa sier at det fine med gruppa er at de kan komme akkurat som de er, de trenger ikke være gode i noe, og de kan legge fra seg andre roller de har i hverdagen.

– Jeg kan være helt meg selv i gruppa, jeg trenger ikke være en annen enn den jeg er. Jeg har blitt snillere med meg selv. Godtar at det er greit å både være litt lat og egoistisk en gang i mellom, for eksempel. Aksepterer meg selv mer. Tenker at «det er ikke så farlig». Det er nyttig å ha et sted der jeg kan øve på å være mer meg selv. Jeg trenger det, sier «Mona».

«Knut» forteller at for ham er gruppa angstdempende.

– Jeg kan komme på et møte og være stresset. Så setter jeg meg ned, puster, og spør meg selv hva stresset egentlig handler om. Kanskje det faktisk er sorg jeg egentlig kjenner når jeg borrer i det. For meg er gruppa nyttig hver uke, og gjør at jeg har bedre kontakt med følelsene mine. I gruppa er jeg rollefri. Her kan jeg være den jeg er uten stress. Mitt mål er å bare være den jeg er. Her oppdager jeg en måte å være meg selv på som jeg kan bruke utenfor gruppa også.

«Geir» forteller at han sitter igjen med en følelse av at han får det bedre, istedenfor å synes synd på seg selv. Han får ikke direkte mestringsfølelse av å gå i gruppa, men aksepterer mer seg selv.

– Det er lettere å leve med meg selv, forteller Geir.

Anbefaler selvorganiserte selvhjelpsgrupper

De fire i gruppa anbefaler gjerne andre å gå i en selvorganisert selvhjelpsgruppe.

– Det er unikt å gå i en slik gruppe. Jeg har ikke tilgang til denne åpenheten andre steder. Jeg har mange å snakke med, men her kan jeg være helt meg selv. Og jeg har mulighet til å skape meg selv på nytt. Det er befriende, sier «Mona».

Bente peker på at mange kanskje tror de må ha et stort problem for å jobbe med seg selv i en selvhjelpsgruppe.

– Men det er feil. En selvorganisert selvhjelpsgruppe er åpen for alle. Det er ikke krav om diagnose eller spesifikke problemer. Eneste kravet er at du selv ønsker å jobbe med problemene dine, og at du er villig til å snakke om dem, sier «Bente».

Ønsker du å starte i en selvorganisert selvhjelpsgruppe?

Det er mulig å gå i selvorganiserte selvhjelpsgrupper i hele Norge. Store byer som Trondheim og Oslo har egne LINK, som er sentre for selvhjelp og mestring. Hos LINK Trondheim er Kjersti Huseby koordinator, og tar imot henvendelser og setter i gang selvorganisert selvhjelpsgruppe. Det var Kjersti som satte i gang gruppa til Knut, Mona, Bente og Geir.

Kjersti forteller at mange tar kontakt eller går i gruppe for «hverdagsproblemer» som for eksempel sorgreaksjoner etter dødsfall, overgang med å flytte hjemmefra og være student, vansker i det sosiale livet, lav selvtillit og selvbilde, ulike sykdommer, tap av jobb.

– Er du nysgjerrig på å skape endring i eget liv, gjøre noe selv – ikke vær redd for å ta kontakt. Det er ikke bindende å ringe og ta en prat.

På nettsidene våre finner du oversikt over kontaktpunkter for igangssetting av selvorganiserte selvhjelpsgrupper over hele landet. Du kan også ta kontakt med våre distriktskontorer for mer informasjon. 

Om «Knut», «Mona», «Bente» og «Geir»

De har alle fortalt sine nærmeste at de går i en selvorganisert selvhjelpsgruppe. I denne artikkelen velger de å være anonyme, og navnene er derfor endret.

Lenge lot hun angsten snevre inn livet. Hun følte seg dum og rar. Først da Eva skjønte at hun slett ikke var alene, fikk hun kraft og mot til å bryte ut av sin onde sirkel.

Eva har angst og har gått i selvhjelpsgruppe i Angstringens regi. Hun har også erfaring som leder av sorggrupper.

– Det viktigste er å våge det du ikke tør

– Jeg innbilte meg selv at livet ville bli bra bare jeg unngikk alt jeg var redd for. Resultatet var at jeg våget mindre og mindre, og til slutt satt jeg der som en passiv bylt med klær. Endringen kom da jeg ble med i en selvhjelpsgruppe og oppdaget at det var mange som hadde det som meg. Det var en spesialist i psykiatri som anbefalte meg å begynne med selvhjelp, og fellesskapet i gruppa ga meg det motet jeg trengte. Og jeg erfarte hvilken utrolig god følelse det gir å gjøre noe jeg i utgangspunktet ikke tror at jeg tør.

Når du ser andre mennesker reise seg og gå videre – ser at de griper fatt i noe, finner et prosjekt… Et mål.. Det gir inspirasjon til å gripe fatt i dine egne muligheter. Jeg grep fatt. Eller kanskje jeg heller skal si at jeg ble grepet fatt i, og at tidspunktet var inne til at jeg våget å la meg gripe. Presten kom og ville ha meg med i menighetsarbeidet. Jeg våget å si ja.

I dag er Eva i menighetsrådet. Hun leser teksten ved høymesser. Hun stiller på møter, snakker til store forsamlinger, og lever et liv som ville ha vært utenkelig for noen år siden. Den negative spiralen som snevret livet mer og mer inn, er snudd til en positiv spiral som åpner opp for nye opplevelser. Hun er ikke i tvil om grunnen.

Alle i samme båt

– Det er ikke vanlig å snakke om det som er leit og vondt. I mitt liv var det iallfall slik, og resultatet var at jeg trodde at mine tanker var unormale. Men i Angstringen møtte jeg mennesker som tenkte som meg, samtidig som jeg møtte mennesker som tenkte helt annerledes. Jeg lærte å respektere både egne og andres tanker.

Respekt og likeverd er nøkkelord i selvhjelpsarbeidet, og jeg tror at lederløshet er et nødvendig prinsipp. Ordningen med igangsettere er viktig. Gruppene trenger hjelp til å komme i gang. Men etter en tid må gruppa greie seg selv, og grunnholdningen må være at alle har noe å bidra med.

Lederløs?

– Når folk spør meg hva selvhjelp er, pleier jeg ofte å begynne med å si at det ligner likemannsarbeid – fordi det er et begrep som folk kjenner og forstår. I en selvhjelpsgruppe jobber vi jo som likemenn. Men mens likemannsarbeidet er basert på at gruppene har en definert leder, er Angstringens selvhjelpsgrupper lederløse. Jeg har jobbet på begge måter og jeg mener at lederløsheten er viktig. Hvorfor? Det handler ikke så mye om frykt for at lederen kan misbruke sin makt. Jeg er mer opptatt av prinsippet om veien som blir til mens du går.

– En leder kan styre deg og gruppa gjennom vanskeligheter. Problemer kan unngås. Men det betyr at gruppa mister den verdifulle læringen som ligger i å løse sine egne problemer – som for eksempel kan oppstå rundt lederløsheten. Det er vanlig at noen prøver å gjøre en annen gruppedeltaker til leder, fordi de ønsker seg en å legge ansvaret på. Andre kan ønske å gjøre seg selv til leder. I begge tilfeller er det viktig å se hva som foregår, og viktig å gjøre noe med det.

Må våge å feile

Igangsetterens oppgave er å få arbeidet i gang. Men igangsetteren kan ikke ta ansvaret for at gruppa fungerer. Det ansvaret må ligge hos den enkelte deltaker. Jeg tror at «feilene» vi gjør underveis i gruppa er verdifulle.

Om det er viktig at igangsetteren selv har angst? Personlig tror jeg det er en fordel, fordi angst vanskelig kan forstås av den som ikke selv har kjent angsten på kroppen. Og om igangsetteren ikke har jobbet med egen angst, er det en forutsetning at han eller hun har erfaring fra eget selvhjelpsarbeid.

Begge kjønn

– Personlig mener jeg også at det er viktig å ha begge kjønn representert i en gruppe. Aldersspredningen bør ikke være for stor. En 20-åring og en 60-åring er på ulike steder i livet og samarbeidet kan bli vanskelig. Men ulike kjønn skaper derimot en viktig dynamikk. Jeg vet at noen er uenige med meg her. Det sies for eksempel at menn ikke er så flinke til å snakke, men hva vil det si å være flink? Min erfaring er at det kan ta tid for mennene å komme i gang, men når de først åpner opp gir de meg noe viktig. Menn ser ting annerledes. Menn føler annerledes. De gir meg noe å tenke på, mens samme kjønn lett kan bli samme spor, og det er jo nettopp de gamle sporene vi skal ut av.

Her og nå

Det vanskeligste sporet å komme ut av er fortid-fremtid-tenkingen. Tankene vil fly fram eller tilbake. Det er veldig vanskelig å være i øyeblikket, og «her og nå»-begrepet som brukes i Angstringen hadde jeg problemer med lenge. Det som hjalp meg, var at jeg begynte å tvinge meg selv til å høre etter mens andre snakket. Du kan sammenligne det med å sitte på skolen. Enten velger du å la tankene fly, eller så velger du å høre på læreren og ta aktivt del i timen. Hva blir sagt? Hva tenker du om det som blir sagt? Hva har du å bidra med? Jeg tror jeg kan si at aktiv lytting til de andre i selvhjelpsgruppa var det som lærte meg å gripe øyeblikket.

Herfra og fremover

Det er viktig å ikke se seg for mye tilbake. Fortiden kan du ikke gjøre noe med. Jeg vet det, men det er vanskelig å komme unna. Med mindre jeg blir dement, kan jeg ikke glemme det vonde som er skjedd. Det jeg kan, og må, er å ikke la fortiden styre meg. En gang hørte jeg en som sa at fortiden er et rom man kan gå inn og ut av. Det var klokt sagt.

Jobber på egenhånd

– Jeg gikk i gruppe noen år, og etterpå jobbet jeg en tid som telefonvakt. Nå er jeg ikke aktiv i Angstringen, men angsten kommer fra tid til annen, og jeg jobber med selvhjelp hele tiden. Det er blitt en del av meg. – Ja, ja, tenker jeg når angsten kommer. – Dette er også meg. Jeg er ikke redd den og lar meg ikke styre av den. Når du aksepterer din egen angst, beholder du samtidig kontrollen over den. Det er min erfaring.

Fortsatt er det mye jeg ikke tør og kan, men det er om å gjøre å våge litt. Jeg tror at de aller fleste klare NOE, og det er noe med å se fokusere på det lille du får til framfor alt en ikke makter. Og så er det kolossalt viktig å ikke henge seg opp i det som gikk riv ruskende galt. Du må ikke bli et offer.

Offerrollen

– Jeg var i offerrollen lenge. Veldig lenge. Men så begynte jeg å tenke. De menneskene som har såret meg skulle neimen ikke se at jeg gikk til grunne. Jeg ble sint. Jeg hatet, og hat brenner en opp. Det du må gjøre er å ta energien i hatet og vende det til noe positivt. Bruke det som drivkraft i oppbyggingen av ditt eget liv.

En slik snuoperasjon krever tid. Det er langt fra tanke til handling, og for meg var det altså fellesskapet i selvhjelpsgruppa som gjorde at jeg våget. Jeg begynte å få til ting, og det førte meg over i en positiv spiral.

Å tenke positivt er ikke det samme som å leke glad. Nå har jeg skjønt det, men jeg slet lenge før jeg skjønte hva som lå i det å bruke «smerten som ressurs». Før syntes jeg det var reinspikka tøv, og jeg ble sint når jeg hørte det. Men det er sant. Smerten er et termometer som varsler at noe ikke stemmer. Opplevelsene rundt angsten har gitt meg noe i bagasjen som andre ikke har, og som jeg kan bruke positivt i min endringsprosess.