Selvhjelp i brukermedvirkning - Selvhjelp Norge

 

For å få til levende medvirkningsprosesser må egenkraftmobilisering og selvhjelpsforståelse innarbeides i brukermedvirkning, ikke som en parallell, men som et perspektiv for å håndtere brukermedvirkning, både på individ og systemnivå. På systemnivå handler det om brukerrepresentasjon i ulike organer på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Medvirkningen på individnivå skjer gjennom bruker- og interesseorganisasjoner som Funksjonshemmede Fellesorganisasjon, Mental Helse og mange mange andre.

 

Brukermedvirkning er ofte beskrevet slik i offentlige dokumenter:

”Brukermedvirkning innebærer at de som berøres av en beslutning, eller er brukere av tjenester, får innflytelse på beslutningsprosesser og utforming av tjenestetilbud” St. meld. nr 34 (1996-97)

 

Om å sette seg i stand til å medvirke

Erfaring fra arbeid med selvorganisert selvhjelp har synliggjort at styrkingsprosesser er nødvendig, både for den enkelte og for brukerorganisasjonene. Dette er ulike prosesser for å sette seg i stand til å medvirke. Erfaring har vist at selvhjelp er et godt verktøy i slike prosesser. Gjennom selvhjelpsprosesser henter den enkelte fram egen erfaringskunnskap, bearbeider egne livsproblemer og finner ord for disse. Til sammen er dette kunnskap som er nødvendig for å kunne delta i medvirkningsprosesser, både for seg selv og som representant for større grupper av brukere.

 

I interpellasjonsdebatten om selvhjelp i Stortinget den 08.03.07, sa Odd Einar Dørum følgende:

”Hvis vi tar selvhjelpen inn i møtet med den norske helsemessige virkeligheten, kan selvhjelpen bidra til utvikling og ny kunnskap i møte mellom den erfaringsbaserte og den profesjonelle kunnskapen. Den gir rett og slett de kreftene vi har i livet en sjanse, i tillegg til all den profesjonelle kunnskapen som et helsemessig hjelpeapparat bærer på.”

 

Møtet mellom mellom erfaringsbasert og teoretisk kunnskap

Et møte mellom bruker og hjelper, er et møte mellom erfaringsbasert og teoretisk kunnskap. Et møte som må være preget av likeverd.

Det dreier seg altså om å formidle kunnskap slik at det produseres helsegevinster, i stedet for å låse folk fast i roller og skape ytterligere avhengighet. Utfordringen i hjelperrollen er å tåle brukerens situasjon, å tåle brukerens smerte. 

 

Systemene kan ikke samhandle

Organisasjoner, instanser eller offentlige enheter kan ikke samhandle, det eneste som kan gjøres er å sette opp systemer for organisert samarbeid. Det er individene i systemene som skal samhandle. Uten at man dermed skal individualisere ansvaret for samhandling og samarbeid. Erkjennelsen av at det kun er individer som skal samhandle nødvendiggjør et bevisst arbeid for å aktivere den enkeltes erfaringer og kunnskap. Uten at den enkelte styrker seg selv til å våge å stå i møtet med et annet menneske vil man ikke lykkes med å skape smahndling, bare organisatoriske rammer for samarbeid.