Pårørende og medavhengig

Sist endret:

Da jeg kom til Al-Anon for 12 år siden, var det i troen på at endring av mine egne holdninger ville bedre muligheten for at mannen min ville lykkes med sitt edruskap.

I første rekke måtte jeg få ut av hodet og magen min tanken på at i dag kunne mannen min begynt å drikke igjen, og hva ville jeg gjøre da? Tanken forsvant umerkelig etter ett år i Al-Anon. Så arbeidet jeg flere år med min bitterhet og mitt sinne over en ødelagt oppvekst i et sterkt alkoholisert hjem. Endelig erfarte jeg at raseriet mot min lenge avdøde far var gravlagt.

Til tross for at mannen min var blitt edru og min far var død, opplevde jeg at nissen fortsatt lusket rundt meg - og åpenbarte seg til stadighet gjennom min sterkt medavhengige mor, hun som har oppdratt meg til tilpasning, ta ansvar for andre, arbeide hardt, ikke skape problemer/bråk, være krykke for henne og klagemur. Hun fortsetter å forvente det samme av meg, og jeg har ennå ikke klart å sette en stopper for det. Til tider driver det meg til vanvidd i form av sorg, depresjoner og redusert livsglede over at jeg fortsatt lar meg misbruke. Jeg har gjennom konfrontasjoner, imøtekommenhet, tilgivelse og pauser fra henne erfart at - da finner hun nye metoder til å dra meg inn igjen eller vekke min medlidenhet.

Familiesykdommen alkoholisme er snedig. Utallige møter har jeg brukt til utforsking av denne påvirkningen hun har på meg. Ja, for det er jo ikke bare henne - men i andre relasjoner lar jeg meg også misbruke ved at jeg ofte for sent oppdager å bli utnyttet og psykisk mishandlet.

Derfor fortsetter jeg i Al-Anon, mitt terapiverksted. Jeg utforsker igjen og igjen mitt indre, min sårbarhet, mottar impulser og hjelp gjennom andre og balsam for tankene gjennom tekstene vi leser. Jeg erfarer at i perioder har jeg det ganske bra, med så skjer det: mannen min har startet med litt drikking innimellom, min mor har en dårlig periode, utfordringene på jobben krever mer enn jeg har krefter til, et av våre fire voksne barn har noen sannhetens ord å komme med.....og så går jeg rett ned i kjelleren igjen.

Takk for at det finnes en gruppe, et møte, medlemmer som orker å lytte, og som hjelper meg opp igjen.

Elisabeth