Å møte andre likesinnede ble redningen

Å møte andre likesinnede ble redningen

Sist endret:

"Anna" hadde ingen god barndom. Foreldrene var alkoholikere. De drakk seg til døde. Anna derimot mestret livet bra. Hun hadde tre barn, en snill ektemann, høy utdannelse, en god jobb – og var alkoholiker.

Første gang Anna smakte alkohol var hun seks år gammel. Da blandet hun og broren på åtte år "drinker" av alkoholen som sto igjen på benken etter at foreldrene hadde reist på fest. Anna ble dårlig av alkoholen, men likevel ville hun bare ha mer.

− Jeg får en enormt behagelig følelse av å drikke alkohol og allerede som svært ung begynte jeg å leve for mulighetene for å få tak i drikke. Jeg prøvde alltid å stoppe å og drikke før jeg ble for full og fikk "black out". Men jeg klarte ikke å stoppe og det gikk alltid over styr, forteller Anna.

Anna begynte å stjele alkohol hjemme og fikk andre til å stjele alkohol for seg. Hun ville heller drikke enn å være sammen med venner. Som 25-åring innså hun at hun var alkoholiker, men hun mente at hun kunne være alkoholiker og mestre livet likevel. For Anna identifiserte seg ikke med foreldrene sine. I motsetning til dem skulle hun klare å være en omsorgsfull forelder.

− Jeg ville ikke være avhengig av en mann for å klare meg økonomisk. Jeg tok høyere utdanning, fikk meg jobb og har alltid ønsket meg, og hatt, nok penger, sier Anna.

Utfordringer på hjemmebane

For Anna var menn som bemerket alkoholinntaket hennes uinteressante. Det var ingen som skulle få ta fra henne flaska. En lojal mann, som selv hadde vokst opp med en alkoholisert far, ble løsningen. Han var flott på alle måter og de to fikk tre barn.

− Han lot meg ha drikkinga mi i fred og i mange år gikk det ganske bra hjemme. Jeg jobbet og drakk ikke før etter at barna var lagt. Jeg hadde det så bra at jeg klarte å ikke drikke noe særlig under svangerskapene, påpeker Anna.

Etter hvert som barna ble eldre eskalerte imidlertid sykdommen – alkoholismen. Anna begynte også å drikke på jobb og hun hadde ikke kontroll over sinnet sitt. Men hun klarte å holde på jobben, uten å få en eneste advarsel. I medarbeidersamtalene fikk hun til og med skryt for høy produktivitet og gode resultater. På hjemmebane var det langt større utfordringer. Det å være en tilstedeværende, ekte og kjærlig mor og partner ble umulig for henne.

− Jeg klarte ikke lenger lyve for meg selv og si at jeg kunne kombinere drikking med det å være en god mor. Jeg så at barna mine var redde. Jeg ville ikke utsette dem for det, men jeg greide likevel ikke å slutte, forteller Anna.

Krisesituasjon

Det hele tok av og Annas mann gikk fra henne. Anna skulle ha ungene annen hver uke og stort sett gjorde hun alt en ansvarlig mor skal gjøre med hensyn til mat, kveldsstell og legging, men hun gjorde det på autopilot.

− Det var farlig for jeg hadde jo blackout. Innimellom var jeg så full at jeg ikke en gang husket om jeg hadde laget middag til dem, sier Anna.

Eksmannen til Anna var livredd. De hadde gjort en avtale om at hun ikke skulle drikke når hun hadde barna, men hun greide ikke å avstå. En nyttårsaften gikk alt over styr. Anna hadde lovt barna og ikke drikke mer, men hun klarte ikke å stoppe. Barna ble fortvilet; "Men mamma, du lovte …". Anna fikk "blackout" og på et tidspunkt skrek hun etter datteren sin på 10 år og sprang etter den eldste sønnen sin med kniv. Gutten gråt og sønnen på seks år ble vitne til det hele. Datteren løp over til naboen og fikk ringt etter eksmannen som kom i taxi. Han så imidlertid ikke situasjonen og skjønte derfor ikke hva som hadde skjedd.

− Jeg gjorde mange ting når jeg hadde "black out". Jeg kunne være rasjonell, men var bevisstløs i gjerningsøyeblikket. Men det er ingen unnskyldning altså for det var jo helt selvpåført, påpeker Anna.

Mirakler skjer

Den nyttårsaftenen drakk Anna det hun hadde i huset og dagen etter ringte hun "Anonyme alkoholikere" (AA).

− Jeg visste ikke hva AA dreide seg om. Jeg har aldri villet ha noe hjelp. Jeg har alltid vært "voksen" i meg selv og tenkt at du ikke kan stole på andre folk, sier Anna.

Anna var regelstyrt og hadde bestemt meg for å ta kontakt med AA som "straff" dersom hun ikke greide å fikse opp i problemene sine selv. Hun ante ikke hva som møtte henne på det første møtet. Men da hun kom inn i lokalet og fikk treffe andre som delte de samme tankene som henne skjedde det noe.

− Det var et mirakel som skjedde på det første møtet. Plutselig var jeg frelst! På et øyeblikk gikk det opp for meg at det går an å leve lykkelig uten å drikke. Er det virkelig mulig? tenkte jeg. Er det håp for meg også? Jeg trodde jo ikke at det gikk an å komme ut av det, sier Anna.

Anna kjente igjen grenseløsheten hos de andre møtedeltakerne. Den drøye tankegangen – det var hennes type tankegang.

− Før det møtet relaterte jeg meg ikke til andre mennesker. Jeg levde på en annen eksistensiell plattform, men der og da var det som om jeg kom inn i et rom hvor alle hadde det samme "syndromet" som meg, forteller Anna.

Anna skjønte da at hun kunne komme ut av det hele. Det hadde hun ikke trodd på om det var legen, venninnen, psykologen eller andre som hadde fortalt henne. Hun trengte å høre det fra noen som hadde erfart det selv.

Anbefaler selvhjelpsgrupper

− Jeg kan bare anbefale å gå i selvhjelpsgrupper. Det er enorm trøst å treffe andre som er som deg selv. Dessuten blir folk så glad når de får dele hvordan de egentlig har det og ikke bare må forholde seg til det fasadekjøret som er overalt, forklarer Anna.

I dag er Anna 51 år gammel og har ikke rørt flaska på over syv år. Nå er hun rusa på livet og barna sine, går i AA og jobber etter "tolvtrinnsmodellen" hver dag.

Selvhjelp drives på mange måter og etter flere metoder. 12-trinnsmodellen som brukes av AA og andre er én av disse.

− Det er et livslangt program som må følges hver dag. Hjernen må jobbes med hver dag. Atferden min hadde blitt dårlig om jeg bare hadde sluttet med programmet. Min trøst og styrke er at barna mine og eksmannen min tror på at jeg ikke skal drikke mer, avslutter Anna.

Bildekilde: Depositphotos.