Hjelper selvhjelp? Hva sier forskningen?

Hjelper selvhjelp? Hva sier forskningen?

Sist endret:

Det er stor interesse for bruk av selvhjelp i Norge, og det finnes mye erfaringskunnskap som viser at det er til nytte for mange. Men hva sier forskningen?

Selvhjelp Norge laget i 2016 en oversikt over relevant forskning på selvorganisert selvhjelp, noe som er etterspurt blant våre samarbeidspartnere over hele landet. I 2018 har vi supplert denne med nye studier om selvhjelp, og studier som viser når selvhjelp er relevant som metode, f.eks. innenfor rus- og psykisk helsefeltet. Totalt finner du 156 kilder i oversikten. Her kan du se  oversiktien over forskningen, blant annet om nytte og effekt av selvorganisert selvhjelp.

Rusfeltet

I forbindelse med Helsedirektoratets opptrappingsplan for rusfeltet ble det i 2009 også utarbeidet en oversikt over selvhjelp i rusfeltet. Den omfatter en kartlegging av selvhjelp i rusfeltet i Norge og en gjennomgang av aktuell forskning, samt anbefalinger om videre arbeid med selvhjelp. Forsknings-oppsummeringen er utarbeidet av John-Kåre Vederhus, doktorgradsstipendiat Avd. for rus- og avhengighetsbehandling, Sørlandet Sykehus HF.

Forskning og brukererfaringer hånd i hånd

Forskningens rolle er ikke bare å fortelle oss ting vi ikke vet, den skal også bevise eller sannsynliggjøre at det vi tror (eller "vet") faktisk er riktig. Historien har mange eksempler på at det vi "vet" ikke alltid har vært riktig. I en kunnskapsbasert praksis er det nødvendig med et samspill mellom erfaringer fra brukere, fagmiljø og forskning.

Hva gjør at selvhjelp har effekt?

I oversiktene over relevant forskning finnes det flere studier som sier noe om effekten av selvhjelp. Mange peker også på avgjørende kriterier for at selvhjelp skal fungere (fidelity). For eksempel er det avgjørende at deltakerne i selvhjelpsgrupper vet hva de kan forvente, og ikke forvente, av selvhjelp, og at fagfolk er aktive med å informere og motivere potensielle deltakere til selvhjelpsgrupper. At folk selv velger deltakelse er avgjørende for at selvhjelp skal gi den enkelte verdi.

I en amerikansk metaanalyse viste for eksempel enkelte av studiene at deltakerne som ble dømt til å delta i en selvhjelpsgruppe hadde negative resultater av deltakelse. For at selvhjelp skal ha positiv effekt fordrer det at folk deltar frivillig og er motivert for å bruke egne ressurser for å gjøre endringer i livet. I disse amerikanske selvhjelpsgruppene hadde man dermed en lav grad av fidelity i forhold til selvhjelpsmetoden.

Andre studier om selvhjelpsgrupper viser at effekten for den enkelte blir bedre jo mer informasjon deltakerne har fått om hva selvhjelp er, slik at selvhjelpsgruppen faktisk fungerer som en selvhjelpsgruppe. Flere norske og islandske studier viser at det blir bedre effekt og større sjanser for at folk velger selvhjelp og har nytte av det, når fagfolk informerer og motiverer dem. Jo tidligere, jo bedre. Gjerne allerede under behandlingsprosessen.

Dette kan du lese mer om i oversikten over forskning på rusfeltet, i kapittelet om Helsepersonells betydning for selvhjelpsgruppedeltakelse s. 23-24.

Motivere, ikke henvise

Det er også en viktig grense mellom på den ene side å informere, motivere, eller anbefale noen å gå i selvhjelpsgrupper - og på den andre siden å henvise til deltakelse i selvhjelpsgrupper. Hvis vi snakker om å henvise pasienter til selvhjelpsgrupper så kan vi frata folk noe av deres egen motivasjon for å delta. Det kan skape forventninger om at man passivt kan oppnå resultater i gruppene. En av de viktigste faktorene for å oppnå gode resultater i en selvhjelpsgruppe er gjennom å selv være motivert for å skape disse endringene – sammen med andre som har samme motivasjon.