Hvorfor virker selvorganisert selvhjelp? - Selvhjelp Norge

Det har vært en økende interesse for selvhjelpsarbeid siden midten av 1980 tallet. Arbeidet har vært og er under utvikling i en rekke pasient- og brukerorganisasjoner, i kommuner og helseforetak, frivilligsentraler og mange andre arenaer. Det finner også gradvis fotfeste som forståelse og verktøy i profesjonenes håndtering av egen hverdag. Selvorganisert selvhjelpskaper bevegelse fra passiv mottaker til aktiv deltaker. Se også menypunktet "Forskning og evalueringer" for mer stoff rundt resultater og effekt av selvhjelpsgrupper.

Det genuine i selvhjelpsarbeidet er at det tar utgangspunkt i den enkeltes erfaring og kunnskap og benytter problemet som drivkraft for endring.

Denne prosessen kan beskrives slik:

1. Erkjennelse av eget ståsted – livsproblem – eget behov for endring.
2. Motivasjon for å forandre opplevelsen av egen hverdag.
3. Eget og aktivt valg – om å forandre seg selv – og ikke ”de andre”.
4. Å våge å være tilstede i øyeblikket, ikke alene å være opptatt av hva som skjedde i går og hva skjer i morgen, men ha fokus på opplevelsen av her og nå situasjonen.
5. Å våge å bli kjent med eget problem - hva består det av og hvordan kan jeg sortere og håndtere det.

Angstringen, en av Norges største selvhjelpsorganisasjoner gjennomførte på midten av 90 tallet en internevaluering blant mennesker som hadde deltatt i organisasjonens selvhjelpsgrupper. Resultatene i internevalueringen gir et innblikk i hvilke forandringer deltakerne oppnår gjennom selvhjelpsarbeidet.

1. Større åpenhet i forhold til egne problemer/tilhørighet. (71%)
2. Økt motivasjon for eget arbeid/håp/styrke til å forsette å prøve/økt selvfølelse (62%)
3. Bevisstgjøring i forhold til egne/andres problemer (38 %)
4. Bedret sosial kontakt/brudd på isolasjon og ensomhet (23%)

Funnene gjort i Angstringens undersøkelse viser seg å falle sammen med det som er beskrevet i norsk og internasjonal litteratur på området.

Deltakerne uttrykker dette slik:

”Følte at jeg ikke var alene. Følelsen av tilhørighet i verden.
Derfor kunne jeg klare å stå alene og gå videre på egenhånd.”

”Skjedde noe inni meg som var positivt. Fant ut at jeg hadde enorme ressurser.
Angsten har også positive sider. Kartlegger hva som er feil. Bruker mye ressurser.
Vært nødt til å si fra når noe var mindre bra.”

”Kom ut av depresjon, ut blant folk, ble flinkere til å leve med angsten og takle hverdagen bedre.”

Erfaring viser også at selvhjelpsarbeid fører til at mennesker gjenerobrer naturlige nettverk, dvs. at de igjen deltar på sosiale arenaer som familie, venner, arbeidsplasser og nabolag – med en fornyet tillit til egenverd og egne krefter.

Hva er det som gjør at selvhjelpsgrupper fungerer så godt?

Selvhjelpsgrupper er av uvurderlig betydning for de som deltar. Den tyske professoren i psykologi Jurgen Mazat har lenge forsket på selvhjelp. Han har satt opp følgende punkter som er av betydning for å utløse endring:

1. Modellering – å lære av hverandre: "Hva har du gjort som har gjort at du klarer?"
2. Det gjensidige forholdet mellom deltakerne = ”Hjelper = hjelpetrengende”.
3. Gjenkjennelse, empati.
   Likesinnede som man ikke finner blant venner, familie eller i helsevesenet.
4. Mindre stigmatisering av gruppen noe som igjen fører til mindre isolasjon.
5. Man har flere ressurser sammen. Det handler om å dra fram ressursene hos hverandre. Fagfolk har lett for å overse folks ressurser.
6. Akkumulering av kunnskap fra flere verdener, menneskelig, faglig osv….

Det Sosial- og helsedepartementsfinansierte Studiesenteret for selvhjelp bekrefter dette;

”Et markert flertall av deltakerne i vår undersøkelse var generelt fornøyde med deltakelsen. Hele 85 prosent svarte at de var godt fornøyde, og så godt som alle, 97 prosent, ville anbefale selvhjelpsgruppe til andre i samme situasjon, til tross for at bare vel halvparten hadde oppnådd det de ønsket, i høy grad. De fleste mente at selvhjelpsgruppa hadde hatt stor betydning i livet deres.

40 prosent av alle dem som ønsket å gjøre noe for å løse sine problemer, svarte at mestring av problemer var blitt mye bedre som følge av gruppedeltakelsen. En like stor andel svarte at det var blitt litt bedre, mens bare én prosent svarte at de var blitt verre.”

Studiesenteret for selvhjelp, sluttrapport: Kunsten å løfte seg selv etter håret, 1996

Også Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser (IKS) gjennomførte en evaluering av sin selvhjelpsvirksomhet tidlig på 90 tallet. En undersøkelse de oppsummerer slik:

”Etter å ha deltatt i selvhjelpsgruppen i 3 eller 6 måneder forteller mange om endringer i opplevelsen av det å ha en spiseforstyrrelse, har medført endring i selvbildet også i relasjoner til andre. Etter 3 måneder rapporterer 9 av 17 kvinner bedring i spiseproblemene. Etter 6 måneder sier 8 av 9 kvinner at de har et mer avslappet forhold til mat. Det må imidlertid bemerkes at ikke alle tar opp dette spørsmålet i evalueringen. Vel så viktig for kvinnene som forandring i forholdet til mat, er endring og vekst på områder som selvrepresentasjon, det å se sammenhenger, organisering av hverdagen og å komme ut av isolasjon.”

Goksøyr (1991)

Les mer om personlige erfaringer fra selvhjelpsgrupper her