En oppskrift på livet? - Selvhjelp Norge

 

Børre Angelstad (36) har hatt angst siden han var barn. Han har deltatt i Angstringens selvhjelpsarbeid i to år.

Han forstår at angst arter seg for skjellig fra menneske til menneske. Han skjønner også at selvhjelp ikke er som en matoppskrift. Men en del av ham nekter å akseptere at det er slik. Børre Angelstad ønsker seg klare svar.

Ønsker meg en oppskrift

Jeg har hatt angst siden jeg var seks år. Mer eller mindre. Angsten er generalisert og dreier seg om liv-og-død-spørsmål. Jeg har også tendenser til sosial angst, og jeg går til samtaleterapi hos en psykolog. I de siste to årene har jeg også gått i en selvhjelpsgruppe, og jeg synes det er en fin kombinasjon.

Børre Angelstad var det man den gang kalte "et nervøst barn". Men for 30 år siden var ikke angst og nervøsitet noe man snakket om. Først i 18-20-årene begynte han å forstå at det var angst som plaget ham.

- Jeg skaffet meg informasjon om angstlidelser og jeg kjente meg igjen. Men jeg var ikke sikker. Først da jeg kom inn i Angstringen erkjente jeg for meg selv at det var her problemene mine lå. Jeg så en annonse i avisen, ringte til informasjonskontoret, kom på et åpent møte og startet i gruppe.

Ubehagelig

- I begynnelsen var det vemmelig. Uvant. Jeg opplevde en annerledes måte å prate på. Folk snakket om ting jeg aldri hadde snakket om - med noen. Verken hjemme, med venner eller med kollegaer. Man snakket ikke om slikt.

Egentlig har jeg alltid sett på meg selv som forholdsvis åpen. Men selvhjelp handler om en type ærlighet som representerte noe nytt og uvant. Det gikk greiere etter hvert, og jeg synes gruppen fungerte godt.

Vi var i utgangspunktet åtte-ni stykker, og vi var passelig variert både i kjønn og alder. Flere var tilsynelatende mer plaget enn meg, og det gjorde inntrykk på meg å oppleve at de for eksempel tok til tårene. Det kunne kjennes litt pressende, fordi det fikk meg til å reflektere over egen angst. Jeg hadde aldri før vært i en gruppe med en slik type dynamikk.

Personene har vekslet noe, men gruppen har eksistert i drøyt to år. Nå lurer jeg imidlertid på om min tid i gruppen er over. Jeg tenker på å trekke meg ut. Det behøver ikke å bety at jeg slutter å jobbe med selvhjelp i Angstringen. Av og til sitter jeg som telefonvakt og jeg kan også være med på å lede Åpent hus.

Erkjennelse

- I min gruppe hadde vi fine igangsettere. De fikk i gang samtalen ved å stille spørsmål. Innimellom kunne de presse oss litt, slik at vi "måtte" svare, og jeg tror at et visst press var nødvendig. Da igangsetterne forsvant føltes det uvant, men vi kom raskt inn i en god rutine.
Det var ingen kamp om lederposisjoner, og vi hadde et godt arbeidsfellesskap. Men selv merket jeg ingen endring. Det skjedde først etter to-tre måneder. Jeg kom i en erkjennelsesfase, som var fin.

Jeg befant meg i et fellesskap med likesinnede som jeg kunne snakke sammen med om angsten som vi hadde felles. Det hadde jeg aldri opplevd før. Jeg har ingen venner med angst - tror jeg... Jeg hadde trodd at jeg var en åpen person, men jeg skjønte at jeg var relativt lukket. Jeg skjønte at jeg ikke kunne "være mann" og legge lokk på følelsene mine i all evighet.

Viktig øyeblikk

- "Her og nå" var veldig vanskelig i begynnelsen. Jeg lette etter konkrete svar, løsninger, mål... Det får du ikke i Angstringen. Det du får er anledning til å ta fatt i din egen angst - der og da. Kjenne på egne tanker og følelser. Det er nytt, men du lærer etter hvert, og det handler om trening og atter trening.

Et viktig øyeblikk for meg var da jeg for første gang erkjente egen svakhet. Jeg skjønte at alle har svake punkter, og at det er noe man må akseptere. Mange mennesker - kanskje spesielt menn - liker å tro at de er sterke og ufeilbarlige. For meg ligger det i den mannsrollen jeg er vokst opp med. Men plutselig skjønte jeg at det er ok å ha "sorte hull". Det var en ny oppdagelse, som ga en frihetsfølelse.
Ved å blottstille meg, befridde jeg meg fra rollen som ufeilbarlig. Men blottstillingen innebar også at jeg tok vekk forsvarsmekanismene mine. Angsten kom nærmere, og angsten er ufri. Den kunne bli veldig skremmende. Du frigjør deg fra en samfunnsrolle, bare for å oppleve at angsten kommer og gjør deg ufri igjen... Jeg skjønner at noen gir seg der.

Det er ubehagelig å røre ved det vonde, og på det punktet i prosessen vurderte jeg å slutte. Men du kommer ingen vei uten å ta smertene fram. Jeg så jo - etter hvert - hva som skjedde når jeg våget å kjenne etter. Angsten ble tydeligere, og dermed ble det også tydeligere for meg hvor jeg måtte jobbe.

Bruker medikamenter

- Jeg kom meg gjennom utdannelse, og jeg fikk meg jobb. Men i dag ser jeg at angsten hemmer meg i så stor grad at det går utover arbeidsevnen og det sosiale livet. Det er fristende å isolere seg. Nettopp derfor blir det forpliktende fellesskapet i Angstringen så viktig. Du må yte noe.

Individualterapien jeg går i kan bli for upersonlig. Terapeuten har sin rolle, og det blir et slags pasient/lege-forhold. Jeg finner det ikke helt naturlig, men det er fint på sin måte. For meg har det også vært riktig å bruke medisiner - såkalte antidepressiva. Jeg har gjort det et år nå, og det har hjulpet. Jeg føler ikke at jeg bedøver meg, men medisinene gir meg en form for trygghet som gjør at jeg mer våger å stå i uroen og utryggheten.

Hva som har vært vanskeligst? Da må jeg tilbake til "her og nå"-begrepet. Jeg sier i fra når det skjer noe som berører meg, men jeg merker at jeg er litt for snill med for eksempel jentene. Jeg synes at enkelte damer snakker for mye om det samme temaet. Det er litt forskjell på kjønnene der, og jeg kan la meg irritere. Men det er vanskelig for meg å bli sint på jentene. Det er en av grunnene til at det er så fruktbart at de er der. Med bare gutter hadde gruppen blitt en helt annen.

Savner tydelighet

- Skal jeg kritisere Norsk Selvhjelpsforum for noe, så må det bli i forhold til tydelighet. Jeg er for den individualiserte tankegangen, men jeg mener likevel at både angst og selvhjelp kan tas opp på et mer generelt plan. Jeg ønsker nærmere kontakt med fagfolk som kan gi meg en tydelig forklaring på hva angst er. Jeg mener også at det må finnes fagfolk som kan si noe konkret om selvhjelp.
Jeg har snakket med NSF om dette, og jeg vet at målet er at jeg skal finne svarene i meg selv.
For meg blir det som å sette seg inn i en bil uten å vite hvor man skal. Jeg er ikke helt sikker på om dette handler om min trang til kontroll, eller om det handler om tenkningen i selvhjelpssystemet. Dette er noe jeg må jobbe med. Men jeg skulle så gjerne hatt en gateadresse. Når jeg setter meg inn i "selvhjelpsbilen" vil jeg i det minste at noen forteller hvilken by jeg skal til.

Jeg er en type som alltid jakter på en rød tråd. Jeg liker klare mål og tydelige oppskrifter, og jeg etterspør noe som NSF ikke gir meg. Jeg må akseptere at de ikke vil gi meg det, men jeg greier ikke å akseptere at svarene ikke finnes på ett eller annet plan.

Uten svar er man overlatt til seg selv. Det blir vanskelig for flere av oss. Innerst inne erkjenner jeg vel at det er slik det er. Men det er veldig vanskelig å akseptere.