Å leve med en trafikkskade - Selvhjelp Norge

Gunnvor Augland (42) er trafikkskadd og har vært med på å starte selvhjelparbeid i Landsforeningen for trafikkskadde (LTN). Hun har bakgrunn fra helsevesenet.

Gunnvor jobbet i helsevesenet og var vant til å være den som ga. Da hun begynte i selvhjelpsgruppe syntes Gunnvor Augland det var en utfordring å gå ut av hjelperrollen. Hun måtte lære å se seg selv i et annet perspektiv.

- Vanskelig å ikke overta ansvar

- Ingen presset meg inn i en hjelperrolle. I gruppa vår snakket vi lite om jobb, og jeg tror ikke at de andre var opptatt av yrket mitt. Men i starten merket jeg at det var vanskelig å ikke gå inn og ta mer ansvar enn jeg trengte.

Som fagperson ligger det i refleksene mine at jeg ofte skal være den som gir og som bidrar til løsninger. I en selvhjelpsgruppe stiller alle på lik linje. Alle gir og alle tar imot, og jeg ser at det nettopp er denne utvekslingen som gjør arbeidet så fruktbart. Jeg har gitt meg selv anledning til å være amatør på egen helse. Jeg har tillatt meg å motta. Og jeg har gitt slipp på lederrollen. Det betyr at jeg også har gitt slipp på makt. For meg har det vært lærerikt, nyttig - og helt nødvendig. Det har vært fint å oppleve at jeg kan bidra med meg selv - uten å ha rollen som hjelper/ansvarlig.

Ukjent område

Gunnvor Augland kom i kontakt med selvhjelpsarbeidet gjennom Landsforeningen for Trafikkskadde (LTN). Hun var blitt 50% ufør etter nakkeslengskade, og da Landsforeningen ønsket å sette i gang et samarbeid med Norsk Selvhjelpsforum, var hun en av den som sa ja til å bli med.

- Eli (Vogt Godager) og Solbjørg (Talseth) var igangsettere for den første gruppa, og den varte et års tid. Vi møttes, og jeg synes at arbeidet gikk greit, men så begynte folk å trekke seg ut. Én forsvant uten at vi andre fikk helt taket på årsaken, og da ble det til at vi andre tenkte med oss selv: Har vi sagt noe galt? Har vi gjort et eller annet? En annen trakk seg ut fordi hun følte at hun hadde fått den hjelpen hun trengte, og det er naturligvis opp til en selv.

Det er fint med mangfold. Vi hadde med en pårørende. I en periode hadde vi også en mann med oss. Det var sikkert ikke så enkelt for ham å være den eneste mannen, men vi andre ville gjerne ha ham der. Han hadde andre perspektiver på tingene, og for oss var det nyttig.

Selv opplevde jeg at jeg fikk mye igjen for å delta, og jeg tenkte at dette var noe jeg skulle ha kommet i gang med mye tidligere. Da jeg kom i kontakt med Norsk Selvhjelpsforum hadde det gått flere år. Beinharde år med smerte, fortvilelse, kamp mot mektige forsikringsselskaper, mistro... Som nakkeslengskadet har du et usynlig handicap. Skadene kan ofte ikke påvises fysisk. Du sliter med å bli trodd, og du sliter med massevis av praktiske problemer, i tillegg til de følelsesmessige. Jeg hadde fått bearbeidet mye da jeg begynte i gruppe, men jeg kjente likevel at det var godt å møte andre med samme problemstillinger som mine.

 

Ikke alene

- Du møter mennesker som deler dine tanker. Mennesker som føler som deg og som har opplevelser du kjenner deg igjen i. Det gjør man for så vidt på møter i Landsforeningen også, men selvhjelpsgruppen er et mindre forum. Taushetsplikten gjør det lettere å åpne seg. I en mindre gruppe får du dessuten en respons og en personlig tilbakemelding som du ikke får på store møter med 20-30 tilstede.

Hva vi snakket om? Svært mye gikk på hvordan vi taklet dagliglivet. Positive og negative erfaringer, hverdagslige utfordringer... Det var slikt vi tok opp. Vi var bevisst på at vi ikke skulle snakke for mye om sykdom og plager. Møtene skulle ikke være noen konkurranse i elendighet, men vi snakket mye om savnet av det livet vi hadde før ulykken satte begrensninger for vår livsutfoldelse.

 

Å holde seg til kjernen

Temaene kom av seg selv. Én fortalte om noe som var vanskelig. Og da var det som regel en eller flere som kjente seg igjen. Dermed var samtalen i gang. For oss, som sliter med så mange fysiske og praktiske problemer, er det lett å gripe fatt i fakta. Og det er fristende også, fordi det er så mange nyttige opplysninger å utveksle. Om trygdesystemet, forsikring, hjelpemidler etc. Det ble nok noe faktaprat i gruppa vår, men jeg synes også vi var flinke til å stoppe hverandre når samtalen ble altfor faktabasert.
Hvordan? Vel, da måtte en eller annen prøve å få samtalen over i et annet spor. For eksempel ved å avbryte på en grei måte og spørre om det egentlig var dette vi skulle snakke om. Noen har andre mennesker å snakke med og som de kan fordele oppmerksomheten på. Andre føler seg isolert, og når de først kommer i en gruppesetting der de oppnår oppmerksomhet, kan det være vanskelig å begrense sin taletid.
Det er forståelig, men jeg har alltid vært opptatt av at alle må få plass. Det er ikke naturlig for alle å snakke like mye, men ingen må gå hjem fra et gruppemøte uten at de har fått sagt ett ord.

Selvhjelp for alle?

- Det fine med selvhjelp er at man samles for å snakke om felles problemstillinger. Men jeg ser at disse problemene varierer fra gruppe til gruppe. Og jeg antar at en gruppe med nakkeslengskadde fungerer annerledes enn for eksempel en angstgruppe. For oss er det ekstra lett å smette over i det praktiske, men det har Eli og Solbjørg lært oss at vi ikke skal gjøre. Personlig lurer jeg på om det beste for oss er en kombinasjon.

Det er utrolig viktig å snakke om følelser, og i Norsk Selvhjelpsforums konsept er det den personlige her-og-nå-samtalen som er i fokus. Men fra min egen yrkespraksis kjenner jeg til andre måter å jobbe på. I helsevesenet samles for eksempel diabetikere, epileptikere og andre med felles diagnose i grupper der de får faglig og praktisk input. Jeg har selv verdifulle erfaringer fra en gruppe i kommunal regi, der det var utveksling både på det menneskelige og det praktiske plan. Vi fikk også besøk av fagpersoner, leger etc. Det er fint og nyttig å få inn fagfolk som kan tilføre oss konkret kunnskap. Og jeg har opplevd at fagfolk ofte synes det er veldig verdifullt å møte oss, fordi vi sitter inne med nyttig erfaring. Når du har en skade eller sykdom kan det å komme seg ut av døren være hardt nok i seg selv. Det er ikke alle som orker tanken på at de på toppen av det hele skal jobbe med følelser som de ikke engang vil vedkjenne seg. Vi som jobber med selvhjelp mener jo at det er noe alle trenger i enkelte faser. Men for å få folk opp av sofaen må vi muligens tenke at dette er skritt nummer to.

Flere arbeidsformer

- Jeg ser for meg ulike kombinasjonsmuligheter. I LTN kan vi for eksempel ha likemannsarbeid, der man har mest fokus på det praktiske og sosiale. Selvhjelpsgrupper der man jobber mer innadrettet med seg selv. Og fellesmøter der vi samles om temaer som har kommet opp i de ulike gruppene. Det kan være om alt fra trygdesystemet, via hjelpemidler til mellommenneskelig kommunikasjon, og her tenker jeg at det hentes inn fagpersoner utenfra. Det vil gi de som går i selvhjelpsgrupper muligheter til å hente nyttige råd og praktisk informasjon - uten at vi trekker dette inn i det arbeidet som skal foregå oss i mellom på gruppemøtene. Folk har behov for ulike former for hjelp, og hele mennesket må ivaretas.

I dag føler jeg ikke noe behov for å gå i gruppe for egen del. Jeg tror ikke det er noen god idé å tenke på en selvhjelpsgruppe som et livslangt samarbeid. Men gruppesettingen gir deg tanker og impulser som du tar med deg og jobber videre med og jeg ser selvhjelp som et viktig forebyggende helsearbeid. Det handler om å investere i egen fremtid. Om å lære metoder for å takle utfordringene videre i livet.

Å jobbe som igangsetter opplever jeg som en meningsfylt fortsettelse av selvhjelpsarbeidet. Som igangsetter vil jeg hele tiden få impulser og tilbakemeldinger som bringer meg videre, samtidig som andre kan dra nytte av mine erfaringer.
Jeg ble påkjørt. Ja vel, det ble min "skjebne". Jeg vil at mine erfaringer skal komme andre til gode. Da blir det vonde jeg har vært gjennom en ressurs både for meg selv og andre.