Personlige erfaringer fra selvhjelpsgrupper

Selvhjelpsgruppa - et mentalt treningsstudio

Mange mennesker har deltatt i selvhjelpsgrupper i årenes løp. Problemene er forskjellige, men opplevelsene er i stor grad delte.

Historiene under viser at deltakerne møter liknende gleder og utfordringer, smerte og savn, uavhengig av hvilke problemer de har som utgangspunkt.

Vi ønsker med disse historiene å dele opplevelser og håp med alle som lurer på om en selvhjelpsgruppe er noe for seg.

Vi ønsker også å senke terskelen for det å tørre å delta, samtidig som det er viktig å være oppmerksom på at arbeidet i en selvhjelpgruppe krever aktiv deltakelse fra alle parter.

Alle har ressurser - selvhjelp er å ta dem i bruk!

Last ned hefte med selvhjelpshistorier her

Måtte gjøre noe

En nakkeslengskade synes ikke. Folk ser ikke at det er noe med deg som gjør at du mister ord og konsentrasjonsevne. I gruppa fokuserte vi ikke på sykdom, men på å leve med de skadene vi hadde.

Det viktigste er å våge det du ikke tør

Lenge lot hun angsten snevre inn livet. Hun følte seg dum og rar. Først da Hendy Wamb skjønte at hun slett ikke var alene, fikk hun kraft og mot til å bryte ut av sin onde sirkel.
Stikkord: Å våge det du ikke tør. I samme båt. Offerrollen. Smerten som ressurs.

Om å sette seg selv i førersetet

Etter mange år med kroniske ryggsmerter er Hanne Oddstad inderlig lei av å være pasient. Hun vil ikke behandles. Hun vil handle selv, og hun mener at jobbing i selvhjelpsgruppe har hjulpet henne til å finne ut hva hun trenger.

Å leve med en trafikkskade

I gruppa snakket vi om hvordan vi taklet dagliglivet. Positive og negative erfaringer, hverdagslige utfordringer... Vi var bevisst på at vi ikke skulle snakke for mye om sykdom og plager. Møtene skulle ikke være noen konkurranse i elendighet, men vi snakket mye om savnet av det livet vi hadde før ulykken satte begrensninger for vår livsutfoldelse. Denne artikkelen handler om: Å gå ut av hjelperrollen. Å gi og ta. Respons og tilbakemelding. Selvhjelp - og andre arbeidsformer.

Smerten ble en veiviser

Smerte som ressurs? At noe så fryktelig vondt kan være positivt? I mange år slet Gunn Isaksen med å forstå dette viktige punktet i selvhjelpsarbeidet. Inntil hun skjønte at det handlet om valg.

Ta først på din egen oksygenmaske, før du hjelper andre...

Gro var pårørende til et menneske med alvorlig psykisk sykdom. For pårørende for alvorlig syke mennesker handler hverdagen i stor grad om de andre og de andres behov. I selvhjelpsgruppa skulle det handle om å ta ansvar for seg selv også.

En oppskrift på livet?

Børre Angelstad var det man den gang kalte "et nervøst barn". Men for 30 år siden var ikke angst og nervøsitet noe man snakket om. Først i 18-20-årene begynte han å forstå at det var angst som plaget ham.

Nytt nettverk ble avgjørende

Å endre adferd er ikke så enkelt i samvær med mennesker som har kjent deg lenge. I selvhjelpsgruppa kunne jeg starte med blanke ark og øve meg på å være den "nye" Nils S i sammenhenger hvor ingen hadde noe bilde av meg fra før.
Stikkord: Grensesetting. Gjenkjennelse og fellesskap. Om å ta plass. Offerrolle. Angsten som ressurs.

Pårørende og medavhengig

Da jeg kom til Al-Anon for 12 år siden, var det i troen på at endring av mine egne holdninger ville bedre muligheten for at mannen min ville lykkes med sitt edruskap.

Jeg har brukt min tid på å skjule meg for andre

Men de finnes, de små åpninger, hvor jeg kan begynne å rive ned steiner i muren. Åpninger hvor vi kan treffes til fast tid en gang i uken. Hvor ord og omtanke smuldrer bort forsvarsverkene.

Jeg fokuserer på det sanneste i meg - følelsene mine

Jeg forsøker å være til stede i nuet og kjenne på hvem jeg er.
Jeg begynner å gå på "her-og-nå-veien".
Jeg fokuserer lite på symptomer og årsaker, derimot på det sanneste i meg - følelsene mine.

I selvhjelpsgruppa kunne jeg litt etter litt sette ord på noen av tankene mine

Jeg fikk luftet noen tanker for de andre og fikk se deres reaksjoner. Jeg fikk spørsmål jeg måtte tenke over og svare på fra gruppa.

Langsomt kom forandringene

Angsten for å reise til møtene avtok. Jeg tok meg frem for egen maskin. Selvbildet ble etter hvert mer positivt. Isolasjonen avtok etter hvert som jeg klarte å delta i forskjellige aktiviteter. Konsentrasjonsevnen kom gradvis tilbake. Fysiske plager forsvant etter hvert.