Gjermund Tveito er spesialist i klinisk psykologi. Han har fulgt Angstringens arbeid fra starten av og er fagkonsulent for Angstringen Oslo.

- Selvhjelp handler om å våge og feile

- Frimodighet til å prøve og feile. Våge å vise sine egne følelser. Det her selvhjelpen ligger, mener psykolog Gjermund Tveito. Og det er her han ser at han har sin viktigste funksjon. Som fagperson kan han være med på å skape trygghet.

Selvhjelp er å sloss mot hindringene som stenger deg fra å ta i bruk deg selv og din egen kraft. Min oppgave som psykolog er ikke å fortelle hva som stenger eller hvordan den enkelte kan få stengslene vekk. Folk vet det selv når de er ærlige mot seg selv og kjenner etter. Mitt viktigste bidrag som fagperson er å gi hver enkelt tiltro til seg selv. Fremfor å fortelle hva folk skal gjøre med livene sine, må jeg prøve å skape trygghet for at de kan finne svarene selv.

Gjermund Tveito har vært med i selvhjelpsarbeidet siden Angstringen ble startet. Helt fra første stund har han ment at arbeid i lederløse grupper både er nyttig og faglig forsvarlig.
- Initiativtakerne til det som skulle bli Angstringen satte inn en annonse og søkte etter personer som ville jobbe sammen om felles problemer. Men de fikk kalde føtter og henvendte seg til Helserådet i Oslo - der jeg var sjefspsykolog - for å få faglig oppbacking. Spørsmålet deres var om den arbeidsformen de tenkte på kunne være farlig. Det ble til at jeg tenkte sammen med dem og var med på å legge noen enkle kjøreregler.
Vi så at det måtte legges noen begrensninger for hvem som egnet seg til å være i angstgruppene. Men jeg mente at det ikke kunne være farlig å skape en arena der folk kom sammen. Jeg oppmuntret dem til å sette i gang, og til å tenke at de fikk ta vanskelighetene etter hvert som de dukket opp, snakke om dem, lære om seg selv og følelsene sine gjennom det gjensidige møtet med andre som slet med samme problem og som også ville noe mer med livet sitt.

Må våge å bryte grenser

Et kjernepunkt i selvhjelpsarbeidet er å flytte grenser. En som sliter med angst må for eksempel ikke slå seg til ro med de begrensningene angsten setter. Du må utfordre deg selv. Du må ville selv. Helt fra første stund var det klart at ingen kan komme i en selvhjelpsgruppe og tro at hjelp er noe du kan ta passivt imot. Med en slik innstilling kommer du ingen vei.

Heller ikke selvhjelpsarbeidet hadde kommet noen vei, dersom jeg som en fagprofesjonell hadde gått inn som tradisjonell hjelper eller terapeut. Helsevesenet er i stor grad bygget på at hjelperen vet best og er den som yter tjenester. Folk går til doktoren og underkaster seg en autoritet, mens selvhjelpsarbeidet bygger på at enhver er sin egen autoritet.

Hele grunnlaget ligger her; i empowerment-tanken, som handler om den egenkraften vi finner i alle mennesker, og som også er basisen for mitt faglige ståsted. Jeg har mine røtter i dynamisk psykoterapi. Innen psykologien finnes det flere retninger og skoler. Noen av mine kolleger bekjemper angstlidelser gjennom adferdsbehandling, mens andre hjelper sine pasienter til å legge lokk på angsten eller desensitivisere med ulike metoder, for eksempel ved hjelp av medikamenter.

Jeg ser at angsten noen ganger kan være så sterk at den må døyves - for at du overhodet skal være i stand til å bearbeide den. Jeg ser ikke noen grunn til å skape motsetninger mellom ulike tilnærminger faglige tilnærminger, og hver enkelt må ha frihet til å velge. Personlig tror jeg mest på å mobilisere menneskenes egne ressurser og ha en utviklingstenkning bak tilnærmingen.

Min rolle som fagperson i Angstringen er å gi folk tro på at de har ting i seg som gjør at de vil finne svar. Og når folk "feiler" og mister motet, blir det viktig at jeg ikke går inn og gjør ting for dem, men prøver å sette "feilen" inn i en sammenheng slik at den blir begripelig. Gjennom 16 år har jo også erfaringen vist at det å gå i Angstringens grupper hjelper, det har vært en stor glede å høre alle vitnemålene om hvordan livet har endret seg til det bedre, hvordan mange har opplevd å få livet tilbake gjennom å stå på i gruppene. De har fått et rike liv. Min rolle har kanskje i noen grad vært slik: Å bli sett på som treåringens trygge mammafang. Ut i verden, tilbake til tryggheten - og så ut i verden igjen. Også voksne trenger sikkerhetsnett og trygge bakpersoner i perioder.

Angstens vesen

Jeg møter representanter for uliker angtsgrupper én gang i måneden. På disse møtene får jeg høre hva folk strever med, og det som går igjen er problemer med å være tilstede med hele seg. Gråt, latter, sinne, irritasjon... Mange er uvant og utrygge med å gi uttrykk for sine umiddelbare følelser. De tør ikke komme ut med seg selv, og dermed er de inne i en runddans som gjør angsten selvforsterkende.

Det ligger i angstens vesen at du ikke tør å ta inn over deg virkeligheten. Fra naturens side er jo angst et tegn på fare. Når du møter en løve blir du redd. Sansene skjerpes. For å unnslippe faren må du fokusere og snevre inn. Du ser bare en glefsende løvekjeft, og du opplever at det bare er tre valg; du kan flykte, angripe eller bli paralysert. Hver av oss har sitt mønster.
Akkurat dette skjer når du er i en gruppe og det oppstår noe som aktiviserer din frykt. Du kan gjemme deg, angripe eller bli detaljfokusert. Den som våger å se nærmere etter, kan imidlertid oppdage at løven står i bånd. Du ser at virkeligheten er mer enn den glefsende kjeften, og du ser at du slett ikke er forsvarsløs. Løver er kanskje bare en stor katt.

Jo mer du våger å ta fram av deg selv, jo bredere blir ditt virkelighetsbilde - og desto lettere blir det å se at møtet med løven ikke nødvendigvis er farlig. Det er nettopp her gruppene kommer inn som en treningsarena der du kan våge å sprenge grenser. Du er blant likesinnede. Følelser som du ikke tidligere har våget å erkjenne kan du slippe til og vise. Når du blir fortrolig med dine egne følelser får angsten mindre styring over deg og er ikke skremmende lenger.

Om de samme mekanismene gjelder for andre typer selvhjelpsgrupper? Nå har jeg jobbet mest med selvhjelp knyttet til angst, men jeg mener at dynamikken blir den samme uansett hvilket tema man samles om. Skal du få til forandringer i livet ditt, må du utfordre og nå fram til din egen kraft. For å nå fram til denne kraften må våge å være åpen og ærlig i forhold til livet og de følelsene virkeligheten utløser.

Lett å misforstå

I Norsk selvhjelpsforum snakkes det om angst som ressurs, det er et vanskelig å kjenne det slik for en som opplever angstens klamme hånd. Det krever en stor grad av forståelse, og før du forstår kan det oppleves svært provoserende. Noen ganger kan selvfølgelig provokasjonen ha en verdi, få noen til å stoppe. Men angsten viser at personen har noe i seg som angsten sperrer for. Når sperringen sprenges kommer en helere person frem. Angsten viser at der er en følsomhet og et rikere følelsesliv som er skjult.

Selvhjelpsbegrepet kan også misforstås, fordi det brukes av så mange, på så mange forskjellige måter. Angstringen og Norsk selvhjelpsforum praktiserer fremgangsmåter og har en forståelse for begrepet jeg har stor sans for. Dette er en selvhjelp som styres av den som har skoen på, og hvor fagfolkene ikke er de dominerende, toneangivende og bedrevitende.

Igangsetterrollen

Det å starte opp grupper er krevende. Som igangsetter skal du øse av dine erfaringer, det er viktig at du ikke blir en form for minihjelper eller en minipsykolog. Angstringen har etter hvert nedfelt mange gode erfaringer i dette, det har vært prøver og feilet.

I en lederløs gruppe har igangsetteren en lederrolle som må avvikles og ledelse og organisering overlates til alle. Alle må ta ansvaret. Det gjelder å få den enkelte til å kjenne etter for å finne ut hva som føles riktig for en selv. I det øyeblikket igangsetteren blir for "flink" og rådgivende kan en slik prossses vanskeliggjøress.

Jeg har en grunnleggende tro på at folk kan finne ut av livene sine selv, og jeg ser på selvhjelp som et viktig kulturelt bidrag. Empowermentbevegelsen er en motvekt mot ekspertveldet og det syntetiske livet der alt som har med følelser å gjøre er uønsket og forstyrrende. Jeg tror helsevesenet i dag trenger denne motvekten.

Selvhjelpsarbeidet må ikke underlegges de maktstrukturene vi har i det psykiatriske behandlingsapparatet. Selvhjelp er psykisk helsevern, der er helse, det dreier seg ikke om sykdomsbehandling.