”Jeg har en grunnleggende tro på at folk kan finne ut av livene sine selv, og jeg ser på selvhjelp som et viktig kulturelt bidrag. Empowerment-bevegelsen er en motvekt mot ekspertveldet og det syntetiske livet der alt som har med følelser å gjøre er uønsket og forstyrrende. Jeg tror helsevesenet i dag trenger denne motvekten.”
                                                                         Gjermund Tveito, spesialist i klinisk psykologi

Selvorganisert selvhjelp skiller seg vesentlig fra andre arbeidsmåterfordi det baserer seg på egne smertefulle erfaringer og bearbeiding av disse til ny kunnskap. Selvhjelp handler om vekst innenfra - ikke tilførsel av kunnskap utenfra. Gjenerobring av tilliten til egne opplevelser og erfaringer, og at disse har verdi, både for en selv og for andre, er sentralt.

 

Å sette seg i stand til

Selvhjelp betyr ikke å klare alt selv. Selvhjelp betyr ikke at enhver er sin egen lykkes smed. Det betyr ikke at målsettingen er å leve et liv der den enkelte ikke er i behov av hjelp fra andre. Tvert i mot; selvhjelp betyr å mobilisere ansvar i eget liv – hvilket ofte betyr at det er nødvendig å søke bistand fra andre eller fra fellesskapet. For mange handler selvhjelp nettopp om dette, å sette seg i stand til å være en del av et fellesskap, enten dette er i familien, i nabolaget eller på arbeidsplassen.

Selvhjelp handler om veien fra ansvarsfraskrivelse til ansvarsmobilisering. Den enkelte har selv et ansvar for opplevelsen og håndteringen av egen hverdag. Ansvar er i denne sammenhengen ikke en ”tyngende byrde”, men tar opp i seg mulighet for endring.

Og det betyr ikke at en selv er ansvarlig for alle livshendelser en utsettes for, det betyr ansvar for egen håndtering og ansvar for egne følelser.

Å verdsette egen kunnskap

Behovet for selvhjelpstenking og selvhjelpsarbeid har vokst i takt med at vi har skapt et samfunn der vi på merkelig vis er avvent å klare selv, eller å forstå selv. I vanskelige situasjoner kobles ”ekspertene inn”. Ut fra dette oppstår også relasjonen hjelper og hjelpetrengende. En relasjon som ofte er preget av avmakt. Å endre dette til at hver i sær også søker innover og tar på alvor egen kunnskap, egen opplevelse, vil frigjøre energi og bidra til å skape likeverdige relasjoner i det øyeblikket man er i en hjelper/bruker-situasjon eller -relasjon.

I det øyeblikket vi kollektivt tar på alvor at den enkelte har ressurser blir hjelpen vi yter en annen. Og det å motta hjelp oppleves på en annen måte. Likeverdet mellom ”deltakerne i relasjonen” er gjenopprettet.

For å forstå hvilken betydning selvhjelpsarbeidet har og kan ha, er en plassering av sammen-hengene selvhjelp fungerer i et viktig bidrag. Uten forståelse av sammenhengene, står en i fare for at selvhjelp fortsatt kommer til å fremstå som fenomenet selvhjelpsgruppe, og det er noe ”de andre” skal gå i for å arbeide med eget problem.

Selvhjelp er mer enn selvhjelpsgrupper

Selvhjelp er altså mer enn selvhjelpsgrupper. Selvhjelp er en måte og forstå og handle på, der hver i sær tar tilbake en aktiv deltakerrolle i egen hverdag. Det er et paradigmeskifte, fra å se på problemer ene og alene som noe en ikke vil ha, noe en vil kvitte seg med, til å igjen se på at det å ha (eie) et livsproblem (en opplevelse) betyr at en også har kunnskap som kan benyttes i endringsarbeid.

”Vi skiller ikke mellom den som hjelper og den som blir hjulpet – mellom ressurssterke og ressurssvake. Vårt arbeid bygger på det grunnsynet at alle er likeverdige, og at alle har ressurser. Det nye med denne type frivillighet vi representerer ligger nettopp i holdningen. Jeg var sint de første årene jeg jobbet her. Jeg erfarte at samfunnet skuslet bort midler fordi helsevesenet ikke så at folk hadde egne ressurser som det kunne bygges på. Menneskelige ressurser er viktige. Og i motsetning til for eksempel oljeressursene våre, er de menneskelige ressursene fornybare. Men de synes ikke. Ingen driver lobbyvirksomhet for dem. Ved å lage arenaer som bygger på empowerment-holdningen, kan vi håpe at de som styrer samfunnet oppdager hvilke samfunnsøkonomiske muligheter som ligger i den type frivillig arbeid vi representerer. Ikke si; Kom til oss så vi kan hjelpe deg. Men si at folk skal komme til oss fordi de selv har noe å bidra med – både til seg selv og andre. Det er for mye ubevissthet rundt dette. For mye arroganse og frykt. Ikke minst i det etablerte hjelpeapparatet.” Kate Hoel, daglig leder av Frivillighetssentralen i Fredrikstad