En selvhjelpsgruppe er et ”verksted for endring” i et fellesskap basert på gjensidighet, tillit og respekt der en gjør bruk av selvhjelpsprosesser. Deltagerene har normalt et felles utgangspunkt og bringer med seg kunnskap om eget problem inn i gruppen i kraft av egne erfaringer.

En selvhjelpsgruppe har som målsetting å fremme innsikt, mestringsevne og bedre livskvalitet gjennom samspillet og aktiveringen som oppstår mellom deltagerene.

Mennesket er ikke et problem. Men mennesket er en genuin ressurs. Politikere og samfunnsforvaltere må se - og ta hensyn til - at vi alle innehar muligheter som det er viktig for oss å få anledning til å bruke. Livsviktig!

En selvhjelpsgruppe har tradisjonelt bestått av mennesker med et felles problem, for eksempel en diagnose eller lidelse med et navn. Erfaringer fra de senere års arbeid har vist at man lett kan bli for snever når det skal defineres et felles problem som utgangspunkt for å starte en selvhjelpsgruppe.

Hva vil det si å ha et felles problem? Lill Pedersen, leder av Frivillighetssentralen i Askim, tror ikke det handler om at alle må ha angst eller nakkeskade. - Det viktigste er at alle har et felles ønske om å endre sin egen tankegang.

Selvhjelpsgrupper er lederløse og basert på den enkeltes kunnskap om eget pro­blem.
Med lukkede grupper menes at det fra starten bestemmes hvor mange og hvem som skal være deltakere i gruppa.

Erfaring viser at tydelige rammer er viktig for at selvhjelpsgrupper skal fungere best mulig. Faste praktiske rammer er med på å sikre at grupper får best mulig utbytte av sitt arbeid. Det er nødvendig å understreke at innenfor disse rammene utvikler hver selvhjelpsgruppe til en unik og autonom enhet. Ingen selvhjelpsgrupper er like.

En selvhjelpsgruppe er et forpliktende arbeidsfellesskap hvor kunnskapen er medbrakt. Fra hver enkelt deltaker. Alle er ansvarlige for å bringe det de selv har inn i gruppa. Den nye kunnskapen som produseres er et resultat av møte mellom de ulike erfaringene. Den er allerede der - en selvhjelpsgruppe er et verktøy for å hente ut denne kunnskapen.

Erfaringer fra norske kommuner og samarbeid med landets Frivillighetssentraler viser at fagfolk, for eksempel psykologer og psykiatriske sykepleiere, trekkes inn på ulikt vis. Hvordan et slikt lokalt samarbeid med fagfolk utvikles, kan være med på å forsterke eller svekke de genuine endringsmekanismene i selvhjelpsarbeidet.