Selvhjelp som verktøy i arbeidet - Selvhjelp Norge

Intervju (2004) med Synnøve Berg, sosialpedagog på Huseby Kompetansesenter for synshemmede.
Er i gang med et prosjekt for innføring av selvhjelp både innad blant kolleger og utad mot brukere.

- Friheten gjorde meg svett

Den frie formen var skummel. Hun savnet en leder som grep inn når samtalen gled ut. For Synnøve Berg ble lederløsheten en utfordring - og en viktig kilde til selverkjennelse.

- Gruppelederen (igangsetteren) lot meg flippe ut. Hoppe av. Fjerne meg fra det vanskelige. Han kunne ha strammet inn og fått meg på sporet. Hjulpet meg slik at jeg ble klar over mine egne mekanismer.

Jeg vet at Norsk selvhjelpsforum er veldig der at folk skal få gå sin egen vei og følge sitt eget tempo. Og selvfølgelig ser jeg at jeg kunne ha stoppet opp selv. Jeg kunne ha vært ærlig i gruppa og sagt; - Hør her, nå synes jeg vi flyter. Jeg kunne ha tatt ansvar for å skape struktur. Men det gjorde jeg altså ikke. Det er nok noe i meg som liker å ha en leder, og jeg lot gruppelederen (igangsetteren) ta ansvaret.

Klart at dette har satt i gang noe hos meg. Tenk om jeg er slik i jobben min. Tenk om jeg mener at en leder - eller en fagperson - skal gi svar og ha en fasit. Det skal man jo, på noen områder. For eksempel når det er snakk om budsjett og klare bestemmelser. Men på andre områder... når vi jobber med prosesser... Da er det viktig at den ene parten ikke går inn og overstyrer. Dette ser jeg naturligvis selv, og jeg skjønner at jeg må inn på det i meg som gjør at jeg blir frustrert.

Egen hjelperrolle

Synnøve Berg kom i kontakt med selvhjelp via jobben. Norsk Selvhjelpsforum ville ha Huseby Kompetansesenter med i et pilotprosjekt knyttet til brukerstyring. Ganske raskt utviklet prosjektet seg til å omfatte deres egen hjelperrolle, og det var hjelperstyrkingen de gikk i gang med først.

- Vi drev med kollegaveiledning, og etter noen møter med Norsk Selvhjelpsforum så vi fort hvor (utrolig) behov vi hadde for dette oss i mellom. Samtidig så vi selvhjelp som et verktøy for brukerne våre. Når de drar herfra er de ofte alene som synshemmet i sitt hjemmemiljø. Det er ofte langt til andre i samme situasjon, og vi ønsker å gi dem et verktøy som gjør det enklere å takle hverdagen. Men nettopp fordi det ofte er store avstander, er det ikke så enkelt å etablere vanlige selvhjelpsgrupper. Derfor er vi nødt til å se på andre måter å organisere arbeidet på. Vi vet at det har vært drevet selvhjelpsgrupper via telefon, og vi ser også på mulighetene for å bruke nettet. Men foreløpig er vi på diskusjonsstadiet.

Også selvhjelpsarbeidet oss kolleger i mellom har stoppet opp. Men jeg håper vi kommer i gang igjen, for jeg ser at det er nyttig. Både fordi vi er nødt til å prøve det ut selv, for å skjønne hva det dreier seg om. Og fordi det virkelig er et verktøy vi har nytte av både som fagpersoner og som mennesker. En ting er teorien. Den kan du lese. Det er noe annet å leve ut teorien i praksis, tenkte vi. Etter en innføringsrunde med Norsk Selvhjelpsforum startet vi to grupper.

Felles problematikk

- Noen mener at felles problematikk er en forutsetning for å drive selvhjelp. Men der er jeg uenig. Dersom du bare kan jobbe sammen med mennesker som har erfart det samme som deg, blir det svært begrenset hva du kan få i gang. Jeg tenker at det er nok å ha det felles at vi er mennesker. For oss ble det en felles målsetting å bidra til at den enkelte tok opp i seg selvhjelpsideologien. Målet var altså å skaffe seg selv og hverandre erfaringsbasert kunnskap, og vi stilte noen sentrale spørsmål - for eksempel rundt samhandling med brukerne. Hva innebærer det for meg i min jobb?
De to gruppene jobbet veldig forskjellige. Min gruppe var turbo. Da vi startet opp, hadde vi noen jobbmessige problemer, og vi brakte problemene rett inn i gruppa. De andre diskuterte mer teoretisk, og de var spesielt opptatt av å finne ut om vi som fagfolk kan være igangsettere. Gruppas konklusjon var at det i utgangspunktet ikke går an. Selv mener jeg at det må være mulig. Men det forutsetter at vi ikke går inn med fagdelen vår. Vi må gå inn med menneskedelen, og menneskedelen er vår største ressurs.

Flott menneskesyn

- Det fantastiske med Norsk Selvhjelpsforum er menneskesynet. Denne unike troen på at alle mennesker har ressurser som de kan bruke i sin egen endringsprosess. Å bidra til at våre brukere oppdager dette - det må være det største vi som fagfolk kan oppleve. Ta tilbake tapt verdighet og ære... Tenk å få lov til å gå litt av denne veien sammen med folk.

Det er dette som fascinerer meg mest med selvhjelp; det unike og gode menneskesynet, som forteller at det aldri er slutt og aldri er for sent. Det er så lett å tenke at folk er late og inkompetente. Men så handler det om at livet har rotet seg til for dem. Vi sier at han eller hun "er" sånn - at det er umulig å få til forandring. Hvor mange ganger snakker vi ikke slik? Mens det vi egentlig skulle ha snakket om var hvordan vi skal nå fram til dem. Når mennesker "er" sånn eller slik, kan det jo nettopp være fordi de ikke har skjønt at de sitter med ressurser. Det er her selvhjelpen kan bli verktøy i forhold til våre brukere.

Brukere. Jeg liker ikke det ordet. Betyr det at jeg blir en yter? Og hva skal jeg i så fall yte? Det umulige? Jeg føler noen ganger at vi jobber som om målet er å gi brukerne synet tilbake. Hva slags hjelp er det? Er det rart jeg blir matt og sliten, dersom jeg jobber mot et slikt mål?

Det viktigste jeg kan gjøre er å støtte opp rundt prosesser. Være tilstede i andres liv og andres smerte. Også det gjør meg så sliten at jeg innimellom ikke orker annet enn å stirre i veggen. Men det er ikke en slitenhet som gjør at jeg føler meg utbrent.

Klart at selvhjelp vil være et nyttig verktøy for meg, nettopp i forhold til å definere mål og sette grenser i jobben min. Jeg håper virkelig at vi kommer i gang med gruppejobbingen igjen - selv om jeg vet at det vil innebære frustrasjoner.

Bak fagligheten

- Jeg er en type som liker kontroll og system. Kollegaveiledningen fungerte veldig bra, syntes jeg, for da hadde vi en oppskrift å følge. Det var klare spørsmål, struktur og forutsigbarhet. Og som gruppeleder ledet jeg møtene, kanskje uten å være nær og tilstede. Topp! Den frie formen i selvhjelpsgruppa, derimot - den gjorde meg irritert og svett. Det hendte jeg lurte på hva arbeidet egentlig skulle være godt for.

Samtidig så jeg at noe ble satt i gang. Vi hadde bare fem møter, men det var lenge nok til at jeg fikk sett meg i speilet. Jeg ble engasjert - og nysgjerrig. Men om vi skal jobbe videre i gruppe må vi våge å bli nærere. Mer private. Det krever en åpenhet som er skummel. Du må risikere at de andre ikke forstår, eller enda verre; at de er uenige med deg. Å være uenige i sak er en ting. Men å bli møtt med uenighet på følelser er annerledes. Uenig med meg når jeg forteller hva jeg føler - hvem kan være det? Det betyr jo at jeg ikke blir sett.

Selvhjelpsjobbing blant kollegaer er en sjanse å ta, fordi vi gjør oss sårbare. Men det gjør oss samtidig mer bevisst på den menneskelige siden. I all vår faglighet kan det bli for lite nærhet, og når fagmennesker bare er fagmennesker blir det fort veldig dødt. Det ser du godt i forbindelse med fagforedrag. Når du virkelig fanges, er det som regel fordi foredragsholderen blir menneske og drar fram erfaringsbasert kunnskap. Dette er også en av de viktige oppdagelsene jeg gjorde i gruppa. Jeg ser hvor viktig det er å dele erfaringer, og jeg har fått større respekt for hverdagspraten. Jeg ser for eksempel at syklubben er viktig, fordi det er et sted hvor du kan dele hverdagsopplevelser.

Her og nå

- Alle snakker om her og nå. Men å være der, det er noe ganske annet. Etter hvert har jeg blitt mer bevisst, og jeg prøver å avsløre meg selv når jeg detter ut. Jeg prøver å ta tak i meg selv og melde meg inn i samtalen igjen. Jeg prøver dessuten å la være å finne teoretiske forklaringsmodeller på alt mulig.

Det er for eksempel lett å si til seg selv at man holde munn for å slippe andre til. Vi gjemmer oss bak hensynet til andre. Men hvilket hensyn er det, dersom du sitter der og er uærlig? Og helt motsatt; hvor hensynsfull er jeg om jeg går inn og tar styringen, kommenterer og "hjelper" alle de andre, slik at de slipper å ta ansvar for seg selv?
Det er ærligheten som er viktig. "Sånn føler jeg de". "Jeg synes at dette vil holder på med nå er bare rot". " Jeg ønsker en annen styring". Dette må jeg våge å si, mens det jeg gjorde var å irritere meg over personen som skulle hjelpe gruppa i gang, og ble stille og sa ingen ting. Nå mener jeg faktisk at han grep for lite inn, og at frihet kan være både-og. Men jeg ser samtidig at mye ligger hos meg. Jeg ser også at selvhjelp er vanskelig. derfor er det viktig at vi ikke setter oss for høye mål.

De små skritt

- Vi har så lett for å sette oss store mål. Vi skal endre oss så veldig. Men jeg tror at (store) endringer handler om små ting, og jeg tror at det er de hverdagslige åpenbaringene som betyr mest. Som for eksempel å sitte på rommet til sønnen min og dele en pose Twist med ham en lørdagskveld. Jeg må minne meg selv om slike øyeblikk. Det er dette livet handler om.