Jorid Grimeland er prosjektkordinator ved Høgskolen i Oslo. I samarbeid med Norsk Selvhjelpsforum har hun integrert selvhjelp i flere studier.

- Selvhjelp er viktig for alle

Hjelper, bruker, fagperson, pasient... Jorid Grimeland(50) liker ikke merkelapper. Hun er ikke opptatt av hva vi kaller hverandre. Hun er opptatt av folkehelse, og hun mener at selvhjelp er like viktig for alle.

- Jeg kan ikke si eksakt hvordan Angstringens metoder fungerer, og hva som virker. Men sett i et folkehelseperspektiv er jeg overbevist om at selvhjelp er viktig. Jeg mener at selvhjelp som metode må inn i bildet både når det gjelder forebygging og rehabilitering, og jeg ser på studentene at de blir berørt.

Jorid Grimeland har ansvar for studier innen forebyggende helsearbeid og rehabilitering. Hun har samarbeidet med Norsk selvhjelpsforum for å integrere selvhjelp i fagplanene, og både Solbjørg Talseth, Eli Vogt Godager og Stein Bruland brukes som foredrags¬holdere.

- Når de snakker er budskapet så sterkt, og så ærlig, at det treffer studentene hardt. Selvhjelp handler om selvinnsikt, kommunikasjon, problemdefinering.... Kort sagt; om selve livet. Kunnskap på dette området er viktig for fagfolk - i rollen som fagfolk. Men de kommende helsearbeiderne har minst like stor nytte av dette for sin egen del - i rollen som mennesker.

Fagperson - og menneske

- Disse rollene henger jo sammen, og som fagperson blir du hele tiden utfordret på det menneskelige plan. Du skal ta avgjørelser, sette grenser, forstå, finne løsninger og utføre handlinger som berører andre menneskers liv. Du skal ikke skylde på brukeren, og du skal forholde deg til et system. Det er lett å føle seg utilstrekkelig, og mange helse¬arbeidere gjør nettopp det. Denne utilstrekkelighetsfølelsen blir ikke mindre av at vi helsearbeidere ofte er dårlige på å avklare forventninger. Både til hverandre som kolleger, og i forhold til pasienter/brukere. Hva kan jeg bidra med? Hva må brukeren ta tak i selv? For meg som helsearbeider blir det viktig å bidra nok. Ikke for mye, slik at jeg umyndiggjør og stakkarsliggjør. Ikke for lite, slik at brukeren får for liten støtte i sin endringsprosess.

- Her ligger mange vanskelige avveininger og faglig kunnskap er ikke nok. Det er minst like viktig å kunne noe om menneskelige reaksjoner, både hos deg selv og den du skal hjelpe. Å drive helsearbeid handler om menneskemøter, og i et møte mellom to mennesker er det mye som spiller inn. Rolleforventninger. Tidligere erfaringer. Egne holdninger. Hvor er vi i forhold til oss selv her og nå? Du kan ha hatt en dårlig morgen, og det vil høyst sannsynlig prege ditt møte med andre mennesker. Dette må du være ærlig på og ta hensyn til. En viktig del av selvhjelpsarbeidet er å trene opp denne ærligheten.

Profesjonell, personlig, privat

- Vi opererer på flere plan samtidig; det profesjonelle, det personlige og det private. I dialog med andre mennesker må vi by på oss selv. Det gjør oss sårbare, og i møtet mellom helsearbeider og bruker, blir brukeren blir mest sårbar, fordi det er hans eller hennes liv det handler om.

- Jeg mener at det offentlige - helsevesen, trygdevesen, Aetat etc. er for dårlige på prosessveiledning. Og ikke minst på å se sin egen rolle i prosessen. Jeg mener dessuten at det er viktig å vurdere erfaringsbasert kunnskap på like fot som den forsknings¬baserte. Ingen kan sette spørsmålstegn ved andres opplevelser og følelser. Det vi kan gjøre, er å hjelpe til med å finne ut hvorfor et menneske opplever og føler som han eller hun gjør - og hva som eventuelt kan gjøres.

- Jeg har ikke deltatt i noen selvhjelpsgruppe og jeg har ikke selv vært aktiv i Angstringen. Men jeg har slitt med angst, og jeg har jeg har drevet selvhjelpsarbeid på min egen måte, ved hjelp av gode kolleger og venner. Jeg tror på åpenhet og jeg tror på nettverk. For meg personlig handler selvhjelp først og fremst om å dele sine erfaringer og sette ord på hendelser og fenomener. Målet er å få tak i sine egentlige problemer og muligheter.

Bruker - et vanskelig ord

- Vi snakker om å rydde opp i sitt eget indre. Finne ut hva vi kan få til selv, og hva vi trenger hjelp til. Dette er like viktig å avklare for fagpersonen, som for brukeren.
Uff. Jeg liker ikke ordet bruker. Det skaper lett assosiasjoner til utnyttelse og misbruk. Men det er jo nettopp bruk av muligheter det hele dreier seg om. Og sett i et folkehelseperspektiv er det viktig å skape så kompetente brukere som mulig. Det gjør det lettere for oss å finne fram til tiltak som fungerer. Men en kompetent bruker kan også oppleves som krevende og truende. Ikke minst for fagpersonen som selv sliter med manglende trygghet.

"Løsningen" for noen brukere er å gjøre seg ekstra stakkarslig i frykt for ikke å bli trodd. Ofte kan det føles vanskelig å protestere på fagfolkenes opplegg, av redsel for å bli definert som lite samarbeidsvillig. Fagfolkene, på sin side, kan fristes til å gjemme sin egen uttrygghet bak sin fagkompetanse. Med fagrollen i ryggen er det lett å avvise brukerens erfaringsbaserte kunnskap. Igjen er det viktig å understreke at selvhjelp er et verktøy både for bruker og helsearbeider. Noe av det viktigste for oss fagfolk er å lære oss å respektere den enkeltes autonomi, som betyr selvdrevenhet - og som handler om de ressursene som finnes i alle mennesker.

System i endring

- Vi lever i en tradisjon der hele trygde- og hjelpeapparatet er basert på at det er fagfolkene som vet best og som bestemmer. Vi er vant til å mene at brukeren skal gjøre som vi sier, og den som ikke gjør som vi sier oppfattes lett som vanskelig og lite samarbeidsvillig. Slik bør det ikke være.
Men vi må heller ikke gå i den andre grøften. Vi må ikke gå så langt at vi ikke lenger bruker fagligheten vår. Som fagpersoner er det vår oppgave å finne løsninger og gi råd. Vi må mene noe og stå for noe - ut fra et faglig ståsted. Det er jo nettopp dette fagligheten vår er til for. Men dette må skje i samarbeid med brukeren. Jeg har gjort mine overtramp her. Hvem har ikke det? Men jeg har også erfart at det er lettest å få til noe i situasjoner der brukeren selv tar tak.

Her møter studentene ulike holdninger når de er ute i praksis. En typisk holdning er at "De skal bare ha det de har rett til - punktum". Det legges ikke opp til noen dialog, og da blir prosessen vanskelig. I et regime med slike holdninger trengs det selvhjelp for å åpne opp. Både som hjelpearbeider og som bruker er det viktig å være trygg på egne motiver, og for mine studenter ser jeg selvhjelp som en metode for å reflektere over egne handlinger. Hva skjedde i dette møtet? Hva er problemstrillingen? Situasjonen her og nå? Det gjelder å rydde opp i hva vi prøver å belyse.

Slik jeg forstår det, legger trygdesystemet opp til at det skal brukes mindre og mindre standardformularer. Det betyr at dialogen og problemdefineringen blir enda viktigere enn før. Noe som igjen setter enda større krav til våre kommunikasjonsevner.

Fundamental forskjell

- Å si at vi skal satse på selvhjelp er ikke det samme som å si at det offentlige skal fraskrive seg ansvar. Men jeg ser at det kan bli oppfattet slik. Og jeg ser en fare ved å sette fokus på individets egenansvar framfor å fokusere på fellesansvar og system. Vi er avhengige av at folk forstår hva dette handler om. Målet må være å finne ut hva som virkelig hjelper den enkelte.

Den fundamentale forskjellen mellom det tradisjonelle hjelpeapparatet og et hjelpeapparat basert på selvhjelp, er respekten for enkeltmennesket. Historisk sett har vi tatt fra folk ansvaret for eget liv. Vi har sagt at hjelpeapparatet skal gjøre folk friske. Dette henger igjen, og det er en fare for at dette synet skal feste seg enda sterkere - etter hvert som biokjemien utvikles og åpner for enda mer individuell behandling.
Dagens system er bygget opp i beste mening, og vi må ikke komme dit at vi bygger ned ansvaret eller tar bort ansvaret til fagfolk, offentlighet, politikere, systemet... Målet må hele tiden være å skape best mulig samhandling mellom system og individ. Igjen kommer vi inn på kommunikasjon. Jeg vet ikke hvor folk er i hodet sitt. Det må de fortelle meg. En bruker må lære å artikulere egne behov. En hjelpearbeider må lære å oppfatte hva som sies. Begge parter må lære å skille mellom hva andre mennesker sier og gjør - og hva andres utsagn og væremåte gjør med en selv. Vi snakker om økt selvinnsikt, og det er nødvendig for alle. Selvhjelp er den ryddingen du gjør - hver dag.