Brukermedvirkning i praksis forutsetter en utvidet kompetanse hos helse- og sosialpersonell. Denne kompetanseutvidelsen handler om en oppøvelse av evnen til å forene følelsesmessig situasjonsforståelse med tankemessig refleksjon og skapende kommunikative ferdigheter. Den kompetansen det her er snakk om er av generell karakter og handler om noe annet enn læring av analytiske prosedyrer og praktiske metoder.

Formidling av denne typen kunnskap som dreier seg både om innsikt, erkjennelse og holdninger, har ikke tradisjon i vårt helsevesen og i våre utdanningsinstitusjoner.

Kunnskapsproduksjon kan betraktes som en sirkulær prosess. Det er i møtet mellom mennesker, i samarbeidsrelasjonen mellom hjelper og bruker, og mellom hjelper og hjelper, at kunnskapen vokser. I denne relasjonen kan ny viten oppstå. Hjelpere må derfor skoleres i å skape møteplasser, og alle impliserte må lære å bruke disse møteplassene.

Omsatt relasjonskompetanse i det daglige praktiske arbeidet stiller til dels andre krav til hjelperen enn dem hun eller han har lært seg i utdanningen. Den viktigste utfordringen hjelperen står overfor er å tåle brukerens situasjon, brukerens smerte. Denne utfordringen gjør ofte mer vondt enn mange er forberedt på. Hvordan utfordringen blir møtt, er avhengig av hvor grundig hjelperen er kjent med sin egen smerte og styrke, og hvorvidt hun eller han vet hva som skal til for å kunne nyttiggjøre seg sine sterke sider.

I VEPS-prosjektet (Videre- og etterutdanning innen psykisk og sosial helse) ble det blant annet konkludert med at forutsetningen for økt brukermedvirkning og brukerstyrking i helsevesenet er å få til hjelperstyrking.

 

Selvhjelpsmetodisk arbeid i profesjonene handler om å bli i stand til å:

• se sin egen kompetanse og sin egen begrensning
• ta i mot kontinuerlig tilbakemelding på hvordan man virker i samspillet med andre
• ta i mot bekreftelse på personlige styrker og egenskaper som kanskje har mindre med profesjon og fag å gjøre enn med en selv som menneske
• forstå at hjelperen selv er ressursen hun/han bruker i møtet med den andre. Hun møter alltid den andre med alle sine forutsetninger, livserfaringer og interesser. Dette skjer enten hjelperen er seg det bevisst eller ikke. I en bevisstgjøring ligger det derfor et stort potensiale.

 

I satsningen på nettverksarbeidet og samarbeidet mellom brukere og profesjonelle, ligger inngangsporten for bevisstgjøring av rolleforståelse og den enkeltes kunnskapsbidrag i møtet med hverandre.

I meldingen om Verdier i norsk helsevesen beskrives behovene for å styrke hjelperen. Her blir det lagt viktige føringer for utvikling og verdipraktisering i norsk helsevesen. Meldingen behandler blant annet nødvendigheten av et helhetlig menneskesyn, og å skape et miljø hvor det lyttes til brukerens stemme. Behovet for samarbeid mellom profesjonene og mellom profesjoner og brukere blir også tillagt stor vekt.

Spesielt viktig blir denne meldingen fordi den beskriver arbeidsmiljøutfordringene:

”Mange som arbeider i helsetjenesten opplever det som vanskelig å leve opp til de forventninger som stilles til dem. Krav om utvidet samarbeid med andre yrkesgrupper, og økt innflytelse fra pasienter og pårørende krever nye arbeidsmåter. Det er viktig at ledelsen ved helseinstitusjonene trekker de ansatte med i arbeidet med omorganisering og utvikling av nye samarbeidsmodeller for å møte de nye kravene. På den annen side må også helsepersonellet kjenne seg forpliktet til å handle i samsvar med de verdier og mål som gjelder for helsetjenesten.”

Stortingsmelding nr. 26 (1999/2000)
om verdiar for den norske helsetjenesten

 

Også annen dokumentasjon beskriver behovet for å gjøre selvhjelp tilgjengelig som redskap også for helse- og sosialpersonell: ”Innen helsesektoren er det krevende å stadig arbeide med alvorlig syke mennesker. Det er neppe helt klarlagt hvilke yrkesgrupper innen helsesektoren som er mest utsatt, f.eks. leger, sykepleiere eller hjelpepleiere. Innen psykiatrien representerer særlig de kroniske pasienter, voldelige pasienter eller de som trenger hyppige innleggelser på akuttavdelinger store belastninger. Ansvarsstress, rollekonflikt, kvalitetsbekymring og mengde av sosial støtte er forskjellig i de ulike yrkesgruppene. Om man over lengre tid utsettes for svært mange inntrykk der man tar menneskers frustrasjon inn over seg, kan det lett bli overbelastning. Pasientens aggresjoner og pårørendes bekymring blir også lett en del av hverdagen. I slike situasjoner har man lett for å overidentifisere seg med klienten/pasienten slik at klientens problemer lett blir hjelperens egne.”

Fra Norsk Arbeidsmedisinsk Forening – Kvalitetsutvalget