Jane Hallstrøm leder prosjektet "Aktiv på dagtid". De har innført selvhjelp som verktøy både innad i egen organisasjon og i forhold til brukerne.

- Måtte slutte å være snille

Hun lyttet og trøstet. Var "den gode hjelper" som forstod. Men resultatene kom først da hun begynte å stille krav. Jane Hallstrøm måtte lære seg selvhjelp for å skjønne hvordan hun best kunne stille opp for andre.

- Vi driver et treningstilbud i regi av Oslo Idrettskrets. Det er et lavterskeltilbud for mennesker som er trygdet, og vi er ikke i tvil om at fysisk aktivitet er viktig. Ikke minst for mennesker som sliter med livene sine. Mange av de som kommer til oss har vært uføretrygdet i årevis. Eller de har gått lenge på attføring. Vi har folk med både fysiske og psykiske helseproblemer. Rusproblemer. Kriminalitet. Mange er virkelig dårlige når de kommer hit, men det er utrolig hvor fort vi ser positive resultater.
For en tid siden hadde vi for eksempel en som kom hit med ledsager. Hun våget ikke å prate med noen. Men i løpet av et par-tre uker skjedde det noe. Nå kommer hun på egenhånd. Hun prater, gjør avtaler, går ut og spiser med andre etter treningen og fungerer bedre på alle måter. Hun forteller at hun også har fått et bedre forhold til familien sin. Slik er fantastisk å oppleve, og vi ser tydelig at treningen setter i gang positive prosesser. Men rammen rundt treningen er viktig, og det er her selvhjelpen kommer inn.

Trengte et redskap

- Vi er få instruktører som skal rekke over mange mennesker. Ofte kan det komme innpå 200 på en gang, og alle vil ha en bit av deg. Det kan være vanskelig, og vi følte at vi trengte å gjøre noe med kvaliteten - på alle plan. Heldigvis kom vi i kontakt med Norsk Selvhjelpsforum. Vi hadde møter med Solbjørg (Talseth) og Eli (Vogt Godager), og det de sa føltes veldig riktig. Vi skjønte at vi hadde misforstått. Vi hadde "hjulpet" altfor mye.
- Har du glemt penger? Ok, så kan du betale siden. Har du ikke lyst til å skifte til treningstøy. Ok så kan du la være. Har du vondt i dag, sier du? Uff, det er ikke greit å være deg... Slik hadde vi holdt på. Vi skjønte og aksepterte - og det var ikke bra. Rammene ble løse. Vi ble utsatt for stadige manipuleringer, og situasjonen var frustrerende for alle.

Nå kjører vi en tøff linje. Tider er tider, og regler er regler. Ingen kan komme og gå som de vil. Vi har for eksempel en med diabetes, som forlangte å få sitte i garderoben etter stengetid for å ta insulin. Jeg sa nei. Han måtte planlegge slik at han rakk å gjøre det han skulle innenfor rammen av vår åpningstid.

Innimellom må jeg være knalltøff. Det er faktisk ikke så vanskelig, fordi jeg har skjønt at den snillismen vi drev på med før var feil. Jeg føler meg trygg på at det eneste riktige er å være tydelig. Stille krav og la folk ta ansvar for egne liv.

Internt kurs

Internkurset som Solbjørg og Eli holdt for oss vekket mange reaksjoner. Alle instruktørene var samlet, og vi fikk noen sjokkopplevelser både som mennesker og fagpersoner. Hva som skjedde? Vi fikk vel ikke akkurat et nytt liv, men vi fikk et klarere syn på våre egne roller - både her på jobben og i våre privatliv. Det gjorde noe med hele organisasjonen vår, og vi begynte å rydde opp.

Vi hadde noen klareringsrunder, der vi for eksempel oppdaget at den småknuffingen vi hadde hatt oss i mellom nettopp kom på grunn av at vi manglet kjøreregler. Nå er vi blitt tydeligere. Vi har skjønt hvor viktig det er i si i fra til hverandre, når det er ett eller annet vi reagerer på. Det betyr at vi som jobber her fungerer bedre sammen, og det betyr at vi er tryggere i forhold til klientene våre.

Her er det ikke snakk om selvhjelpsgrupper. Dette er et tilbud fra idretten, og det vi tilbyr er fysisk aktivitet. Vi er idrettsinstruktører, ikke psykologer eller psykoterapeuter. Men de som kommer hit er ikke nødvendigvis opptatt av selve treningen. De forteller om angst, depresjoner.... om mange ulike problemer, som svært ofte er relatert til det psykiske. Mange vet ikke hvorfor de kommer. De vet bare at noe må forandres, og da kan fysisk trening være grei å ty til.

Trygge rammer

- Man vet jo at aktivitet er bra. Men samtidig er trening noe som er sosialt akseptert. Du får kun positive reaksjoner når du forteller at du har begynt å trene, og treningen kan brukes som et slags "skalkeskjul" for å komme i gang med det egentlige målet - som er å få en bedre hverdag. Jeg ser denne dobbeltfunksjonen hele tiden.
Dette er - og skal være - et tilbud om fysisk aktivitet, men menneskene som kommer hit er ute etter noe mer. Og helt fra jeg startet i denne jobben skjønte jeg at det var noe med kvaliteten på tilbudet vårt som var feil. Vi greide ikke å finne ut hva der var, før vi skjønte at det hadde noe med oss å gjøre.
Resultatene kom med én gang, etter at Solbjørg og Eli hadde fått oss til å forstå at vi måtte begynne å stille krav. De som kommer til oss føler seg tryggere, fordi de vet hva de har å forholde seg til.

Eget ansvar

- I dag er det ingen som slipper inn, dersom de kommer for sent. Og om det er en som stiller opp så ustelt at det lukter vondt, kan jeg gå bort til vedkommende. - Du, nå lukter det slik av deg at du enten må dusje og skifte klær, eller gå hjem, kan jeg si. Noen ganger hender det vi må avvise personer fordi de er ruset. Og vet du - de snakker om oss på Plata. Å være utvist fra "Aktiv på dagtid" er noe som legges merke til.
En metadonbruker sa noe om det. - Alle andre steder blir jeg behandlet som en dritt. Her behandles jeg med respekt, sa han. Han hadde fått kjeft og blitt utvist. For ham var det en positiv opplevelse.

Da jeg først skjønte hva dette handlet om, var jeg veldig innstilt på å følge den tøffe linjen. Jeg er nok litt slik som person. Jeg har en familiebakgrunn som gjorde at jeg tidlig måtte ta ansvar for meg selv. Jeg har dessuten vært ballettdanser ved Den Norske Opera i 18 år, inntil kroppen sa stopp og jeg måtte skifte hofte. Å være danser handler mye om disiplin, og jeg ser at jeg nå tar frem noe av det jeg har i meg, men som jeg hadde fortrengt, fordi jeg trodde at det ikke hørte hjemme her.

Her og nå

- For noen av de yngre instruktørene kan den konsekvente linjen være vanskeligere å følge. Men vi har begynt å ha faste møter der vi diskuterer erfaringene og opplevelsene våre. Dersom noe må tas opp med en av deltakerne, kan vi bruke disse møtene til å diskutere hvem som egner seg best til å si i fra - eller hvem som orker. Det kan være en dag hvor jeg ikke er psykisk klar for å ta en vanskelig samtale. Eller jeg kan kjenne at jeg må ha litt fred. Da må jeg være tydelig. Jeg må for eksempel si at jeg trenger ti minutter for meg selv. - Her og nå? - Er det "her og nå" dere kaller det? Vi har ikke noe bevisst forhold til slike begreper. Det vi er bevisst på er at vi må være ærlige og tydelige. Har jeg tid til å høre på betroelser fra en deltaker, så har jeg det. Har jeg ikke tid, så sier jeg i fra. Noen dager går jeg gjennom massevis av møter og en haug med betroelser, og så tenker jeg; hvorfor er jeg ikke utslitt? Det må være fordi jeg har et verktøy.

Bortskjemt

- Mange som kommer hit er "bortskjemt". De har vært gjennom mye behandling og er blitt veldig selvsentrert. Noen kommer hit med ledsagere som etter mine begreper har misforstått sin rolle. - Vi har en dårlig dag, kan enkelte ledsagere få seg til å si. Vi? Jeg henvender meg direkte til klienten. Sier for eksempel noe slikt: - Hvis du skal gå her, må du tåle at jeg prater til deg. Du må skjønne trivselsreglene våre, og du må ta ansvar.
Og når en deltaker sier; - nei, jeg kan ikke gjøre ditt, og jeg må passe meg for datt... Da svarer jeg; - Ok, så finner vi noen øvelser du kan gjøre. Alle har ressurser. Det gjelder å lete etter mulighetene, framfor å fokusere på begrensningene. Alle kommer hit med ulike begrensninger. Noen har de laget selv, men noen er også påført dem av behandlingsapparatet.

Det er utrolig å oppleve hvilken virkning denne tydeligheten har. Øvelsene - det fysiske - har vært der hele tiden. Men den positive virkningen av mestring og fysisk aktivitet blir så mye sterkere når vi kombinerer det med grensesetting. Det har ikke vært enkelt. Fortsatt må vi manne oss opp for å få til å være konsekvente. Drivkraften er at vi ser hvor virkningsfullt det er.